Igår sto halvparten av flyene ved Paris Orly lufthavn på bakken. 50 skip lå ulossede utenfor Marseille. Jernbanen kjørte med redusert kapasitet, skoler var stengt, og post ble ikke levert. Oljeraffinerier sto stille, og bensinmangel truer.
For fjerde gang på en måned streiket og demonstrerte igår franske arbeidere mot regjeringen og president Nicolas Sarkozys pensjonsreform. Fagforeningsledere håpet mer enn tre millioner arbeidere ville delta i aksjonene.
Dette er uken som vil avgjøre, ifølge franske politikere, aktivister og aviser.
Mandag kveld vedtok det franske senatet å heve alderen når arbeidere kan få full pensjon fra 65 til 67 år. Nasjonalforsamlingen har allerede vedtatt å heve minimumsalderen for pensjon til 60 år.
En ny aksjonsdag er varslet på lørdag, og mer avgjørende: Flere fagforeningsledere ønsker en generalstreik, som kan få det franske samfunnet til å gå helt i stå.
Aksjonistene har historien på sin side. I 1995 avlyste president Jacques Chirac en plan om pensjonsreform etter en tre ukers transportstreik. I 2006 førte massive studentprotester til at statsminister Dominique de Villepin ga opp en reform som ville gjøre det enklere å si opp arbeidere.
Aksjonene har gitt resultater. Franske arbeidstagere kan regne med å leve rundt et kvart århundre som pensjonister - lenger enn ansatte i noe annet land, ifølge OECD. Men dette har ikke landet lenger råd til, mener den franske regjeringen, som anslår at statskassen vil spare rundt 570 milliarder kroner på reformen i 2018.
Fagforeningsledere og opposisjonspolitikere mener på sin side at spesielt kvinner og tidligere arbeidsløse vil bli uforholdsmessig hardt rammet av reformene, som vil kreve 41,5 års opptjening før man får fulle pensjonsrettigheter.
Den franske arbeiderkampen kan få betydning ut over landets grenser. Andre land har tilsvarende problemer med å finansiere eldrebølgen. De har varslet reformer - og er blitt møtt med aksjoner. Det har allerede vært generalstreiker i Hellas og Spania mot pensjonsreform, og det er varslet tilsvarende aksjoner i Portugal.
I Storbritannia la John Hutton, en tidligere Labour-minister, i forrige uke frem en foreløpig rapport om pensjonsreform. Han anslår at statlige utgifter til pensjoner i offentlig sektor vil øke fra 37 milliarder kroner i år til 96 milliarder kroner i året i 2016, hvis ikke systemet endres.
Hvis de franske fagforeningene klarer å stanse reformen, vil dette være en voldsom oppmuntring for fagforeningene i andre land.
Men de har dårlig tid.
Reformene er på vei til å bli fransk lov. I den bredere franske befolkningen er det større forståelse for reform enn blant de faglige lederne. Det er også splittelse mellom fagforeningene om det er fornuftig å erklære full generalstreik.
- Dette er en av de siste sjansene til å få regjeringen til å bøye av, sier François Chérèque, leder for den faglige sammenslutningen CFDT. - De fleste ansatte har ikke råd til å fortsette med stadige streiker, sier han.
I siste runde kan det stå om president Nicolas Sarkozys egen vilje. Et lammet Frankrike vil være ulidelig, men å bøye av for de streikende kan bli enda verre. En konsekvens kan være en nedgradering av Frankrike fra de internasjonale ratingbyråene.
«Pensjonsreform er det avgjørende øyeblikket i Sarkozys presidentperiode», skriver den venstreorienterte avisen Le Monde.
«Mislykkes han, vil han synke», skriver avisen.
Til helgen vil verden vite mer om hvem som ligger an til å vinne det franske pensjonsslaget.
Les også:
«Sjokkterapaut» mener kriseland kan skylde på seg selv
<b>Spanske fagforeninger fordømmer sparetiltak</b>
Tror på dobbeldipp
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.