En gang i tiden var det enighet på tvers av skillelinjene i norsk politikk om at en sterk privat sektor er en forutsetning for en sterk offentlig sektor. Arbeiderpartiet hadde til og med «skape og dele» som slagord. Nå er det mye som tyder på at regjeringen ikke forstår at verdier må skapes før de kan deles.

Hele grunnlaget for at det offentlige kan tilby gode velferdstjenester, er at landet vårt er fullt av mennesker som har ideer, engasjement og vilje til å ta risiko for å starte og drive bedrift. De bidrar med arbeidsplasser og skatteinntekter som gjør at vi kan tilby velferdstjenester – enten det er snakk om rask og sikker helsehjelp, utdanning for alle med høy kvalitet, eller andre viktige tjenester som politi, forsvar og infrastruktur.

Nettopp fordi næringslivet alltid har vært en viktig del av den norske modellen, har Norge med skiftende regjeringer ført en forutsigbar skatte- og næringspolitikk. Skattene våre har aldri vært lavest, men de har relativt sett vært stabile for næringslivet. På den måten har bedriftene akseptert et høyere skattenivå, og vi som er politikere har fått mer skattepenger å rutte med til gode formål.

Denne høsten skjedde det et skifte. Regjeringen gikk bort fra forutsigbarhet og stabilitet da den økte skattene for norske bedrifter og jobbskapere med mange milliarder kroner og samtidig skrotet den norske skattemodellen hvor grundige utredninger er grunnlaget for endringer i skattepolitikken.

Jeg har vært med på flere skattereformer i løpet av min tid som politiker. Alle reformene har vært med på å bredde ut skattegrunnlaget, bidra til mer aktivitet og flere skatteinntekter. Og skattelettelser har vært en del av oppskriften.

Det har jo aldri vært skatteprosenten vi har levd av, men hva vi regner prosenten av. Derfor gikk skattenivået ned da jeg var statsminister, men ikke skatteinntektene. Og derfor er det feil medisin å bidra til mer usikkerhet rundt investeringer og bremse det som skal bidra til vekst, slik regjeringen gjør.

Jeg urolig for at det kan øke den politiske risikoen, og i verste fall gjøre det vanskeligere for bedrifter å komme gjennom de krevende tidene vi står i – med dyrere mat, høyere strømpriser, økte renter og inflasjon.

Når verden er uforutsigbar, bør politikken bidra til forutsigbarhet. Og når bedriftene forteller om den svakeste fremtidstroen siden finanskrisen, må politikken bidra til fremtidstro – ikke usikkerhet som gjør at nye investeringer ikke ser dagens lys.

Men jeg er ikke bare urolig for de krevende tidene vi nå står i nå. Jeg er også urolig for tiden etterpå. For hvis vi skal ha råd til å bevare det velferdssamfunnet vi alle er så glade i, har vi ikke råd til å gå glipp av arbeidsplasser i privat sektor.

For det første blir vi flere eldre som skal leve av statsbudsjettet, og færre i jobb som skal bidra til statsbudsjettet. Mens det i dag står fire i yrkesaktiv alder bak hver person i pensjonsalder, vil det i 2060 kun være to. Det betyr at vi trenger flere bedrifter og flere i jobb som kan bidra til skatteinntekter fremover.

For det andre trenger vi kompetansen og kreativiteten i privat sektor for å utvikle offentlige tjenester av bedre kvalitet. For selv om det skjer mye bra i offentlig sektor, er bedriftene en viktig motor for å finne nye og bedre løsninger for fremtiden som det offentlige kan konkurrere med, hente inspirasjon fra eller bygge videre på.

For det tredje trenger vi engasjementet fra norske gründere for å sikre levende lokalsamfunn over hele landet. Næringslivet har bestandig hatt stor betydning for frivilligheten og kulturlivet i lokalsamfunn over hele landet, enten det handler om å sponse det lokale fotballaget eller sikre øvingslokaler til korpset.

Jeg vet ikke om regjeringen har begynt å se konsekvensene av egen politikk. Men jeg har lagt merke til kampanjer i sosiale medier hvor de forsøker på en retorisk snuoperasjon.

Næringslivet fortjener respekt, sier de plutselig. Men har man respekt når man skal «ta de rike» og kaller jobbskapere for «kakser»? Og har man respekt for næringslivet når man ofrer langsiktighet og forutsigbarhet for å finansiere egne valgløfter?

Mitt håp er at høstens reaksjoner gjør at regjeringen tenker annerledes, både om forslagene de har fremmet og måten de er blitt fremmet på.

For eksempel ved å være åpen for dialog med næringer som er klare for å bidra mer til fellesskapet gjennom skatteseddelen, ved å legge bort prestisje når et forslag viser seg å ha store svakheter, og ved at man reelt mener det når man inviterer til brede forlik.

Alt dette krever at man må være åpen for å gjøre justeringer i kursen. Men gevinsten i den andre enden er at man får bred støtte til endringene man vil gjennomføre, noe som gir mer forutsigbarhet for folk og bedrifter. Sannheten er jo at vi politikere ikke har mye å dele hvis vi ikke har et næringsliv som kan skape først.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.