Norsk elbilpolitikk flytter utslipp til et annet land som deltar i EU-samarbeidet. I mitt innlegg i DN 26. juli forklarer jeg hvorfor det er slik. Haakon Riekeles hevder i DN 30. juli at påstanden hviler på sviktende forutsetninger. Denne kritikken baserer seg imidlertid på sviktende kunnskap om utslippshandel.

Riekeles hevder at tre forutsetninger må være oppfylt for at påstanden skal være riktig: Markedet for utslippstillatelser må bestå av mange aktører, de må være profittmaksimerende, og de må kunne styre sine utslipp.

Utslippet flyttes imidlertid til et annet land om bare ett land kjøper norske utslippstillatelser og de så benyttes til å øke utslippet. Om aktørene er profittmaksimerende eller ei, er irrelevant så lenge de blir enige om handelen.

Riekeles hevder videre at landene som deltar ikke vet om det overhodet vil finne sted noen handel i utslippstillatelser. Samarbeidet innebærer imidlertid ubegrenset adgang til handel mellom deltagerlandene, se informasjon om innsatsfordelingsforordningen på regjeringens nettsider.

Det er riktig, slik Riekeles hevder, at vår dyre elbilpolitikk reduserer utslippet hvis Norge ikke selger utslippstillatelser. Kjøp av utslippstillatelser kombinert med uendret utslipp gir imidlertid tilsvarende utslippsreduksjoner til prisen på utslippstillatelser (se referanse i mitt innlegg 26. juli).

Utforming av klimapolitikk bør baseres på en korrekt fremstilling av hvordan klimapolitikken fungerer. Det samme burde Riekeles kritikk.

Synspunktene er forfatterens, og ikke nødvendigvis SSBs.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.