I stortingsvalgkampen for fire år siden var det ingen som så for seg det kraftige oljeprisfallet bare ett år senere. Ingen kunne vite om flyktningkrisen som skulle komme i 2015. Eller at britene skulle bestemme seg for å gå ut av EU. Eller at amerikanerne skulle velge Donald Trump som president.
Det illustrerer at et stortingsvalg ikke handler bare om partienes programmer og løfter. Det handler også om hvordan de som får makten, vil takle det som er vanskelig å forutse på forhånd. Men det er mulig å peke på utfordringer det er sannsynlig at vil være viktige for Norge i de kommende årene.
En av de store er den økonomiske omstillingen som regjeringens perspektivmelding varsler. Inntektene fra olje- og gassvirksomheten vil fortsatt være viktige. Men mye tyder på at de vil bli mindre i årene fremover. Samtidig vil det offentliges utgifter stige når antall eldre vokser. Det er ennå noen år til eldrebølgen virkelig slår inn i budsjettene. Men bølgen kommer.
En annen er overgangen til et nullutslippssamfunn. Parisavtalen har fastsatt ambisiøse mål for verden. De trengs for å unngå de mest dramatiske konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer. For Norge er utfordringen både å oppfylle våre klimamål og å håndtere konsekvensene for landet som en stor olje- og gassprodusent av en strammere internasjonal klimapolitikk og fremskritt for fornybare alternativer og mer energieffektive løsninger.
En tredje er digitalisering og robotisering. Det gir både utfordringer og muligheter på de fleste områder. Og det vil fortsette å gradvis endre både folks privatliv og arbeidslivet.
En fjerde er utviklingen i det europeiske samarbeidet. Etter 25 år med stabilitet i Norges forhold til EU med EØS-avtalen, gir britenes utmeldelse av EU usikkerhet om veien videre. Britenes valg av tilknytningsform til EU kan få direkte konsekvenser for Norges EØS-løsning. Og utviklingen av samarbeidet internt i EU, der Frankrikes nye president Emmanuel Macron har ambisjoner om tettere integrasjon, vil også kunne berøre norske interesser ganske direkte.
Med en slik arbeidsliste på bordet, har det stor betydning hvilket flertall Stortinget får. Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støres alternativ er ikke riktig svar. Når behovet er omstilling og utvikling av nye næringer, er ikke tiden inne for økte skatter for norsk næringsliv. Den viljen Ap tidligere har vist til reformer av offentlig sektor, er betydelig redusert. Det blir bare verre av at Støre som statsminister trolig vil være avhengig av et eurofobt og tilbakeskuende Senterpartiet pluss SV og Rødt eller Miljøpartiet De Grønne. Det er en retning landet definitivt ikke trenger.
Erna Solberg er en god statsminister. Hennes regjering har fått gjennom nødvendige reformer, skattelettelser, nødvendige rammer for klimapolitikken frem mot 2030, god satsing på kvalitet i skolen og positive løft i helsesektoren blant annet med pakkeløp for kreft. Hun og Høyre har likevel skuffet. Det er trist å se et parti som i opposisjon er så opptatt av at andre skal være ansvarlige og måteholdne i pengebruken og i veksten i offentlige utgifter, slippe alle hemninger når det selv har makt. Oljesmellen er brukt som unnskyldning for en oljepengebruk uten grenser. DN uttrykte på valgdagen for fire år siden et håp om at Solberg ville kunne tøyle Fremskrittspartiets pengebruk i regjering. Det har hun ikke gjort. Arven etter hennes første fire år er et utgiftsnivå som kan bli tungt å bære.
Alle de fire samarbeidspartiene har et felles ansvar for den pengegaloppen de har vært med på. Men gjennom denne stortingsperioden er det Venstre som tydeligst har problematisert pengebruken. Det fortjener partiet ros for. Venstre har også – stort sett – vært en trofast partner i viktige reformer. Den fremste av disse er kommunereformen. Der Ap og Kristelig Folkeparti i ren opportunisme forlot sine egne partiprogrammer, sørget Venstre for at reformen kom så langt som den kom. I landbrukspolitikken er det Venstre som har bidratt til at noe faktisk er skjedd, selv om partiet har nølt mer enn det burde og sviktet da det gjaldt om ostetollen. Venstre har gjort som lovet og bidratt til skritt i riktig retning i arbeidslivspolitikken. Partiet går dessuten - forfriskende uredd – til valg på å innføre egenandel i sykelønnsordningen. Norsk politikk vil trenge mer av den type reformvilje i årene fremover.
I en tid der liberale verdier utfordres – enten det gjelder frihandel, grunnleggende menneskerettigheter, flyktninger, personvern eller demokrati – er Venstre en pålitelig og viktig stemme. I klimapolitikken er partiet en nødvendig pådriver og henfaller i mindre grad enn de andre miljøpartiene til kostbar symbolpolitikk. Partiet har en riktig tilnærming i behovet for å vurdere klimarisiko for norsk økonomi, men er vel tung på bremsen for oljeutvinning.
Både når det gjelder digitalisering og klimaomstilling trengs partier som ser positivt på de mulighetene endringene gir, ikke partier som prøver å holde igjen. Der er Venstre – i sine gode stunder – på riktig side. I sine mindre gode stunder – som i forsvarspolitikken – går det ikke fullt så bra. Venstre er en sterk forsvarer av EØS-avtalen og europeisk samarbeid. Forhåpentlig tar partiet snart det logiske neste skritt og går inn for at Norge skal delta for fullt i EU-samarbeidet, ikke bare heie på det fra sidelinjen.
DN håper Erna Solberg får fortsette som statsminister i fire nye år og ønsker derfor Høyre et godt valg. Men Solberg – og norsk politikk – blir bedre med et sterkere Venstre.(Vilkår)