– What we call Washington? 68 square miles surrounded by reality.

Stuart Jolly, tidligere National Field Director for Donald J. Trump campaign 2016

Søndag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg sto i flere timer i kø, langt pokkerivold inne i en kald og mørk skog i Virginia, for å se og høre Donald Trump snakke til kjernefansen inne i en diger låve. De 9000 fremmøtte kom i mange varianter. Noen hadde langt blondt hår og rosa Trump-capser. Enkelte var 10–12 år gamle, hang i gjerdene langs veggen og veivet med slagordplakater. Andre var gamle, brede og tunge i bevegelsene og støttet seg på gåstoler. De hadde reist langt, parkert i grøfter og på jorder, og stilt seg i kø som sneglet seg i meandersvinger oppad jorder og nedad skråninger for å komme til inngangen. Senere ventet de tålmodig på en tre timer forsinket Donald Trump. Flere hadde button der det sto «Guns SAVE lives».

En pensjonert, frivillig kampanjearbeider var jovial og munter helt inntil demokratenes presidentkandidat ble et tema. Da lynte det under øyenbrynene: Hillary Clinton er gjennomkorrupt, falsk og kriminell. Og først når knyttnever ble løftet på strake armer til taktfaste «LOCK her up», sto stemningen for alvor i låve­taket.

Hillary Clintons mest ihuga støttespillere forklarer ofte motstanden mot henne med at hun er kvinne. Og uten tvil finnes det kulturelle strømninger som gjør at mange amerikanere fortsatt har trøbbel med å se for seg en øverstkommanderende i skjørt. Det sies å være en av grunnene til at Clinton alltid opptrer i bukser. Feminismen hun er kjent for fra gamle dager er dessuten temmelig uspiselig for de fleste som sverger til den enkle og folkelige milliardæren fra New York.

Hun er også trolig offer for elementer av kvinnedilemmaet som går ut på at ledere må være sterke, men vi liker ikke kvinner som er sterke. Ikke på den måten. Det gjør dem ukvinnelige. Den logiske konsekvensen er at kvinner enten blir for svake eller for personlig frastøtende til å bli ansett som gode lederemner. De kan ikke vinne.

Dette er levende og urettferdige mekanismer som gang på gang påvises i systematiske studier av synet på kvinnelige og mannlige ledere. Det ville være høyst overraskende om ikke slike holdninger ble brukt for hva de var verd også i denne usedvanlig brutale valgkampen.

Det ville imidlertid også være en farlig forenkling å forklare den dype aggresjonen mot Hillary Clinton med kvinnehat. Motstanden mot henne går mye dypere og langt utover kjønnsdimensjonen. Først og fremst sto USAs første kvinnelige presidentkandidat for alt trumpistene ikke står for: Hun er del av en virkelighetsfjern Washington-elite, hun har lang prestisjeutdannelse, hun flørter med Wall Street der aktører er villige til å betale henne hundre tusener av dollar for å holde foredrag, hun er en urbanist og liberaler i innvandringsspørsmål, støtter det forhatte Obamacare og er en forkjemper for internasjonal handel og globalisering. I tillegg kommer e-postskandalene og beskyldninger om dobbeltroller og personlig berikelse gjennom Clinton-stiftelsen, noe som bare ses som en naturlig forlengelse av elitetilhørigheten. Clinton er i likhet med politiske eliter i begge partier en overklasseskurk som stenger veien for vanlige folk, ifølge Trump-tilhengerne. Det spilte ingen rolle for Trump-tilhengerne at hun er en hardt arbeidende, kunnskapsrik og kompetent politiker med masse relevant erfaring. At hun har tråkket Washington-korridorene, kjenner folk og vet hvilke knapper hun skal trykke på, imponerer heller ikke. Snarere tvert imot.

Langs veien til låven ble det solgt Trump-effekter. Blant dem var t-skjorter i alle farger og størrelser med påskriften «deplorable lives matter».

Deplorable, eller motbydelig, er blitt en hedersbetegnelse blant Trump-supportere. Det skyldes Clintons karakteristikk i en valgkamptale av halvparten av Trumps velgere som «deplorables». Hun utdypet ved å beskrive dem som rasister, kvinnehatere, homofobe, innvandringsfiendtlige, islamofobe, «you name it».

Det er et kjent triks å snakke ned sine kritikere for på den måten å ta brodden av kritikken. Motbydelige vesener er det ikke så viktig å høre på. Det slo hardt tilbake, og kan ha bidratt til hennes tap. Trump-bevegelsen grep beviset på arroganse begjærlig, og brukte det som ytterligere drivstoff. «De elsker å sette merkelapper på dere,» ropte Trumps oppvarmere til folkemengden på låvegulvet. Ingen så ut til å lure på hvem «de» var. «Adorable deplorables,» ropte de fra scenen, og «de motbydelige» jublet tilbake.

Paradoksalt nok er Trumps totale mangel på politisk erfaring noe av det som har bragt ham til topps. Han har satt opp sitt eget utenforskap som et speil overfor tilhengerne sine og vist at det går an å bli stor, sterk og mektig uten å være del av det de ser som den gjennomkorrupte eliten. Det kan også tilhengerne bli bare han kommer til makten. Og nettopp denne ubesudletheten gjør hans primitive budskap troverdige. Han har aldri måttet prøve dem ut. Før nå.

Det politiske etablissementet har muligens oversett verden utenfor Washington og middelklassens utfordringer. Trump skal også få bryne seg på en ny virkelighet. En som ikke primært foregår på en scene foran jublende folkemengder.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.