Foreløpig holder han dører åpne og tenker. Det er lurt, men han har ikke åpnet den viktigste døren. Nemlig den som åpner for full privatisering av Entra Eiendom.
Historien om Entra Eiendom er typisk for statsselskapene. Selskapet ble opprettet fordi staten ønsket en mer profesjonell drift av sin egen eiendomsmasse. Men ledere i statseide selskaper er like ambisiøse som ledere i private selskaper. Entra fikk med seg en bygningsmasse som de fleste mener ble verdsatt lavt i forhold til markedsverdien. Selskapet hadde dermed ledig kapital, og ledelsen benyttet den til å vokse gjennom oppkjøp.
Slik ble staten landets fjerde største eiendomsaktør uten engang å ha uttrykt noe ønske om det. Og uten at det er lett å se noen gode grunner til at staten skal være en stor aktør i det norske utleiemarkedet. I dette tilfellet kan statlig eierskap i alle fall ikke begrunnes med frykten for at arbeidsplassene skal forsvinne utenlands.
Nå vil imidlertid Norwegian Property, landets nest største eiendomsselskap etter oppkjøpet av Norgani, slå seg sammen med Entra, og styreleder Knut Brundtland, som er sønn av landet tidligere Arbeiderparti-statsminister, gjør sine hoser grønne hos Andersen. Andersen holder døren åpen, riktignok uten å love noe og med beskjed om at dagens politikk er å eie Entra 100 prosent. Men regjeringen har vist at dagens politikk raskt kan byttes ut. Beslutningen om å slå sammen Statoil og Hydro gikk på tvers av det som var offisiell politikk frem til det øybelikk fusjonen ble offentliggjort.
Statens viktigste oppgave i eiendomsmarkedet bør være å sørge for at det er et marked med god konkurranse som gir næringslivet ellers tilgang på så gode og billige lokaler som mulig. Da bør ikke regjeringen og styret i Entra forhandle på bakrommene med landets nest største selskap om hvordan de kan slå seg sammen og utnytte sin posisjon best mulig. Tvert imot. Regjeringen bør selge seg helt ut av Entra og gjøre det i en åpen prosess. Andersen bør legge selskapet ut til auksjon og sørge for at landets befolkning får mest mulig igjen for de verdiene som ligger der nå.
Uoversiktlige forhandlinger på bakrommene, hvor makt er det viktigste for staten og penger det vikigste for de private aktørene, gir oss det dårligste av to verdener.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.