Jeg sitter i klasserommet og vi diskuterer nok en tv-serie som handler om ungdommens forhold til verden rundt seg. NRKs «Unge lovende» handler om unge jenter som føler de aldri strekker til, «Jeg mot meg» på samme kanal handler om ungdommer som sliter psykisk, som tør erkjenne at de trenger hjelp. Den nye bølgen av tv-programmer min generasjon utrettes for er selvkommenterende.
Malte hodeskaller
Da jeg var 13 år, var jeg så sint en kveld at jeg styrtet opp på rommet og begynte å male klesskapet. Jeg malte hodeskaller, blod og sitater fra låter jeg egentlig ikke hørte på, men som for meg representerte et hat ovenfor mamma. Etter to timer var verket fullkomment; det gav uttrykk for alt jeg ikke stod for og som derfor ville ha effekt. Jeg ropte etter mamma, fortalte henne at jeg hadde noe jeg ville vise frem. «Så fint at du får utfoldet deg litt, jenta mi. Dette vasker du vekk innen en time» lød responsen. Å demonstrere hadde aldri vært kjedeligere, så jeg sluttet med det og begynte å gjøre ting folk satt pris på isteden.
-Smartere enn foreldrene våre
Slik fortsatte jeg. Og slik fortsatte alle vennene mine. Det er få punkere og hippier i dagens samfunn. Dannelsessamfunnets selvfornøyde undergang, som Black Box-teatersjef Jon Refsdal Moe uttrykker det. Idag lider vi av et holdningsraseri som tvinger oss til å stilling. Vi føler oss smartere enn foreldrene våre. Vi drikker mindre, trener mer, spiser helt korrekt og til tider så korrekt at det blir sykt. Og så jobber vi på spreng for å hjelpe verden der ute ved å melde oss inn i ett eller flere politiske partier der vi skal «mene» noe. Houllebeuq skriver: «Jeg har alltid hatet forestillingen om at et slikt edelt, tilsynelatende altoppofrende engasjement kompensererer for problemer av privat karakter.»
Vi har alle ADHD i sinnet, men får ikke utløp for det. Vi har alle ADHD i sinnet, men blir ikke medisinert. Vi er bare tvunget til å sitte der med en eller annen iboende energi som ikke får plass noe sted. Vi er tvunget til å være politisk korrekte og dannede fordi vi vet for mye til å være barnslige. Filosof Kalle Sandås skriver: «Viten elsker ikke friheten, viten er totalt kynisk». Oftere og oftere syntes det som om vi idag har to valg foran oss: fakta eller verdi. Vi får ikke begge deler, noe som oppleves ganske trist, spør du meg.
Kan ta folk av dage
Før sloss man og tok hevn på hverandre når man ble utsatt for ugreie hendelser, nå blir forbryteren buret inne for å «tenke» over alt han gjort i flere år. Vel og bra det. Men selvrefleksjon kan også ta folk av dage, har jeg hørt. Er det rart man blir syk når all energi vender innover, og ikke utover?
Tilbake til klasserommet og diskusjonen rundt de selvkommenterende tv-programmene: jeg legger særlig merke til jenta i NRK-programmet som mener hun har det for godt til å være syk, hun som ikke har noen grunn til å klage og som sier foreldrene «har nok med seg selv». Hun er så frustrert og på randen til å knekke sammen, hun stapper i seg paracet for å holde problemene unna for en liten stund. Et lite øyeblikk av høykonsentrert ro. Det er deilig å være ute av kroppen sin i noen sekunder. Hun mener hun er roten til sitt eget problem, og hun blir rent frustrert av det selvpåførte hatet.
Vibrerer i lomma
Ungdommene er så klar over sin egen tilværelse, de er så fullstendig klar over at de ikke har noen grunn til å klage. Her omringes de av u-landsproblematikk og flyktninger som ikke eier det fnugg av verdighet. Nyhetene om «verden» vibrerer i lomma. Før kunne man la være å lese avisen. Mamma har nok med seg selv, jeg velger å søke tilflukt i min egen kropp. Og seieren tilhører den av oss som klarer å lide et kvarter lenger enn den andre.
Vi ser tv-programmer og leser blogger på hvert vår rom, bak hver vår skjerm, der vi oppfordrer hverandre til å «snakke» om problemene våre. Det er vel og bra at viktige temaer settes på dagsordenen. Men vi risikerer å snakke bort følelsene våre.
Hippiene hadde det vel ikke så aller verst de heller, men de var forbanna. Det var forøvrig punkerne også, i sin tid. Mange mener at det var vietnamkrigen som var den utløsende årsaken til protest, men er det egentlig så viktig? Protest kan virke for den samlende kraftens skyld. Jeg oppfordrer til en protest som ikke handler om å kjempe for en sak, men å kjempe for at man ikke nødvendigvis har noen sak. Jeg er forbanna og har lyst til å løpe litt i gatene. Jeg vil at generasjonen før meg skal kalle meg en drittunge. Gjerne med flere. Hvem er med? Meld dere på i kommentarfeltet.
Se video:
