Det var det første som møtte Kilian Jornet da han ankom Romsdalen. Trollveggen, den enorme fjellveggen i Trolltindmassivet.

– Det er en av de mest imponerende fjell­sidene jeg noen gang har sett, sier Jornet.

Men, det var ikke selve veggen som fanget spanjolens blikk. Det var en stripe av snø like til høyre for den vertikale veggen. Snøstripen han kikket på fra europaveien var den velkjente Fiva-ruta.

Trolltindane fotografert fra andre siden av Romdsdalen. Den striplete linjen viser Fiva-ruten hvor Jornet kjørte ned på ski i februar 2018.
Trolltindane fotografert fra andre siden av Romdsdalen. Den striplete linjen viser Fiva-ruten hvor Jornet kjørte ned på ski i februar 2018. (Foto: Pressebilde/Kilian Jornet)

I to år har tanker om denne klatreruten svirret i hodet hans. Var det mulig å stå på ski ned? Ofte har han kikket på den fra omkringliggende fjell. Noen ganger har han klatret opp nederste del av ruten for å kjenne på snøen.

Da han parkerte bilen ved Fiva-gården midt i februar i år, visste han ikke om det bare skulle bli nok en rekognoserings­tur. Men denne dagen så snødekket kjørbart ut.

Etter en tretimerstur opp baksiden av massivet, sto Kilian Jornet på kanten, i skaret under Store Trolltind på 1788 meters høyde. Den første loddrette fjellveggen måtte han fire seg ned i tau og litt over klokken tolv slapp han seg ned i det ukjente med ryggen først.

Nå var det ingen vei tilbake.

Etter rappellen sto han i dyp snø med Europas høyeste loddrette stup noen hundre meter til høyre for seg.

– Noen brattkjøringslinjer er like teknisk krevende som denne, men de er som regel bare 600 høydemeter. Denne er to og en halv ganger så lang og har ingen lette partier. Den krever full konsentrasjon over lang tid, sier Jornet.

Etter at tauet var brukt for andre og siste gang, ventet 1500 høydemeter bratt skikjøring. I starten var helningen på hele 60 grader. Til sammenligning er Holmenkollens bratteste punkt 35,7 grader. Med en isøks i hver hånd lente han seg inn mot isen. Én etter én trampet han skiene inn i det frosne vannet. Så ble isøksene svingt på ny før han igjen søkte feste.

Med sitt eget GoPro-kamera filmet Kilian Jornet sin egen nedkjøring av Fiva-ruta i Trolltindmassivet. Dette er et skjermbilde fra hans film.
Med sitt eget GoPro-kamera filmet Kilian Jornet sin egen nedkjøring av Fiva-ruta i Trolltindmassivet. Dette er et skjermbilde fra hans film. (Foto: Pressebilde/Kilian Jornet)

– Det føles veldig vertikalt. Alt du gjør må være gjennomtenkt. Hver sving tar deg tre–fire høydemeter nedover. Her er det ikke tillatt å gjøre feil. Jeg kan åpenbart falle og dø, men sjansen for å dø er ikke større her enn når jeg kjørte bil tidligere på dagen, sier Jornet.

Den svært bratte starten ble etterfulgt av 400 høydemeter trang rennekjøring. Deretter ventet 1000 høydemeter med noe mer normal bratt­kjøring – i den grad noe er normalt i disse omgivelsene.

– Denne skikjøringen er i grenselandet mellom morsom og skummel. Mest av alt er jeg veldig fokusert. Det er et av de mest krevende prosjektene jeg har gjennomført, sier Jornet.

Etter to og en halv time var han nede. For første gang hadde en skikjører tatt seg fra toppen av Trolltindmassivet og ned til Romsdalen.

– Det var vel et spørsmål om tid, sier Halvor Hagen. Tindeveilederen bor i Rauma og har skrevet bok om toppturmulighetene i Romsdalen. Av forståelige grunner er ikke Fiva-­ruta omtalt i boken.

– Flere har hatt ruten som målsetning. Det er uten tvil en linje som fanger blikket og som mange har lyst å ofre litt for. Men det er ekstremt mye som skal klaffe. Det er ikke mange dager den både er trygg for skred og du kan svinge på snø gjennom 1700 høydemeter.

Kilian Jornet er en av verdens beste randonee-utøvere. Internajsonalt kalles idretten Skimo. Her er Jornet fotografert etter toppturkonkurransen Stryn Rando 3000. ---
Kilian Jornet er en av verdens beste randonee-utøvere. Internajsonalt kalles idretten Skimo. Her er Jornet fotografert etter toppturkonkurransen Stryn Rando 3000. --- (Foto: Thomas T. Kleiven)

Selv klatret han opp Fiva-ruta på 1990-tallet. Den gang tenkte han ikke på fjellsiden som et egnet sted for skikjøring.

– Dette er på en måte eksamen i alpinisme med ski på bena. Feil tillates ikke, sier Hagen.

Han håper ikke det blir en folkesport å eksponere seg for de farer slikt terreng inne­bærer. Dette er en aktivitet for et dedikert brattkjøringsmiljø og krever ekstremt høye ferdigheter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.