I helgen fikk vi et rystende eksempel på hvordan en etat som er laget for å hjelpe mennesker i nød, behandlet et individ på dødens rand.
Dagblad-journalist John Rasmussen fortalte hvordan han brukte ti måneder på å få tak i sin saksbehandler i Nav, mens Rasmussen selv gikk gjennom den ene cellegiftkuren etter den andre og ut og inn av isolat og sykehus. Bare én saksbehandler kunne hjelpe ham med papirene som sørget for at familien hadde mat på bordet, mens han kjempet for livet. Og den saksbehandleren fikk han ikke tak i.
Han forteller om uhøflig og uvennlig behandling fra ansatte i Nav, men i fortellingen ser vi også et regelverk og en praktisering av det som er helt hinsides.
Både Nav-sjef Joakim Lystad og arbeidsminister Anniken Huitfeldt beklager behandlingen av Rasmussen. De sier at slikt ikke skal skje. De forteller at Nav er bedre nå og sier at det var store problemer rundt fusjonen. Det var det åpenbart, og den har politikerne ansvaret for. De har også ansvaret for den elendige planleggingen og gjennomføringen av fusjonen, og ikke minst regelverket Nav forvalter.
Det bør de ta på alvor. Nav forvalter en tredjedel av statsbudsjettet gjennom ordninger som dagpenger, avkl#229spenger, sykepenger, pensjon, barnetrygd og kontantstøtte.
Man må åpenbart være ressurssterk for å trenge gjennom det norske byråkratiet og regelveldet
Mens Rasmussen fortvilet prøvde å få svar hos Nav, gjorde en rekke fastleger det samme. Regjeringen hadde nemlig funnet på nye oppgaver for de Nav-ansatte. I et forsøk på å redusere sykefraværet ble Nav pålagt å gjennomføre omfattende møter med leger og arbeidsgivere som risikerte bøter hvis de ikke stilte. Dermed måtte ikke bare Nav-ansatte nedprioritere hjelp til folk som trenger penger til livsopphold og jobb, leger ble tatt ut av arbeidet med å gjøre pasienter friske, og en arbeidsgiver som var så uheldig å ha en syk medarbeider, måtte tilbringe ekstra tid i rutinepregede møter. Det var en politisk beslutning.
Skatteetaten er heller ikke grei å komme ut for. Aftenposten fortalte søndag om sykepleieren som arvet et hus da faren tok livet av seg 9. desember 2012. Ikke bare måtte hun betale formuesskatt for hele 2012, hun måtte også kjempe seg gjennom en kvern med skjemaer, klager og uhøflige og lite vennlige saksbehandlere. Skatteetaten innrømmet gjerne at feilen var deres, men insisterte likevel at det var hennes jobb å rydde opp.
Man må åpenbart være ressurssterk for å trenge gjennom det norske byråkratiet og regelveldet. Også det som er laget for å hjelpe de ressurssvake.
NRK startet gårsdagens nyheter med å fortelle om ungdommer i Telemark som opplevde at de tjente mindre hvis de gikk fra trygd til arbeid.
Mandag hadde Venstre-leder Trine Skei Grande pressekonferanse i en barnehage. En av klagene til de ansatte var at de brukte stadig mer tid på rapportering fremfor å ta seg av barna. Lærere har utallige ganger fortalt om møter, regler og rapporter som stjeler tid fra undervisning og oppfølging av elevene. Det samme har legene.
Og ikke minst har vi hørt det fra politiet. Hvor politikerne stilte haugevis med detaljerte mål for hva som skulle gjøres, og politifolk endte opp med å prioritere det uvesentlige fremfor det vesentlige.
Vi fikk 22. juli-kommisjonen som konkluderte med at ressursene ikke fant hverandre, og at mye kan bli bedre uten mer penger.
Likevel har vi en valgkamp som fremdeles handler om å bruke mer penger på det meste. Det vi trenger er politikere som er opptatt av resultater.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.