Forrige sesong startet katastrofalt dårlig i Alpene. Snømangelen var prekær og Kitzbühel var et av mange alpinanlegg som ved juletider måtte fly inn snø med helikopter for å tilfredsstille gjestene. Trolig var fjorårets vær-situasjon bare et varsku om hva de langsiktige klimaendringene fører med seg.

Ny sveitsisk forskning viser at det faller mindre snø både i høyt- og lavtliggende deler av Alpene. En normalsesong i dag starter to uker senere og avsluttes fire uker tidligere enn hva den gjorde på 70-tallet.

Mye mindre snø

– Klimamodellene viser en generell nedadgående trend for snømengder og varighet på snøsesongen. Snø-dekket forventes å minske drastisk under 1500-2000 meters høyde, sier Dagrun Vikhamar Schuler som forsker på klimaendringer ved Meteorologisk institutt.

Vintertemperaturen i Alpene har steget ca 2 grader de siste 100 årene, og siden slutten av 80-tallet har trenden akselerert. Hvis denne temperaturstigningen fortsetter, kan snøgrensen ligge 300-600 meter høyere mot slutten av århundret enn hva den gjør i dag.

– Mange alpinanlegg vil forsvinne fordi de ikke lenger kan tilby skikjøring. De anleggene som består ligger høyt oppe, sier professor Robert Steiger ved universitetet i Innsbruck.

Kun 3 måneders skisesong

Han har forsket på klimaendringenes betydning for turismen og forteller at selv ved hjelp av moderne kunst-snøteknologi er det kun 40 prosent av alpinanleggene i Østerrike som mot slutten av århundret vil ha en skisesong lengre enn tre måneder. Uten kunstsnø vil andelen synke til 22 prosent rundt 2050 og 6 prosent mot slutten av århundret.

– Hvis du må booke ferie god tid i forveien og ønsker garantert hvite omgivelser, ville jeg bestilt skiferie i de høytliggende områdene, sier Steiger.

Hvite skiforhold er fremdeles tilgjengelig for de som leter midt-vinters. Alpenes høyeste opplevelser ligger over 3500 meters høyde. Her kan du garantert føre skiene gjennom naturlig snø også denne sesongen.

Guid til Alpenes høyeste skiopplevelser i Chamonix, Zermatt, La Grave og Saas-Fee:

BRELETT. Det meste av skikjøringen fra Aiguille du Midi foregår på isbre. Ronny Dahl koser seg i et hav av is.
BRELETT. Det meste av skikjøringen fra Aiguille du Midi foregår på isbre. Ronny Dahl koser seg i et hav av is. (Foto: Thomas Kleiven)

Chamonix, Frankrike: Den vakreste skituren

Takket være vågal ingeniørkunst er spektakulær skikjøring tilgjengelig på begge sider av Mont Blanc. 

Ronny Dahl (41) klør seg i skjegget mens han ser på mengder av skispor som viser vei fra skarpe brune tinder ned mot den stadig sortere isbreen Mer de Glace. I likhet med mange andre nordmenn har Dahl valfartet til Chamonix i mer enn to tiår for å jakte bratte hvite heng. Nå har han enda en gang fullført det som med rette kalles verdens vakreste heisbaserte skitur. 20 kilometers nedoverkjøring kjennes på kroppen når lårene hviles ved foten av isbreen. Men hvilepausen blir kortvarig. Fremdeles gjenstår turens tyngste del. For å komme tilbake til byen må han forsere et av alpenes tydeligste tegn på at klimaet har blitt varmere.

De som fullførte denne skituren i 1990 måtte tråkke opp 12 trappetrinn for å tre inn i den lille gondolen og deretter ta toget tilbake til sentrum av Chamonix. Nå er det nesten 400 bratte trinn som venter. Fortsetter utviklingen vil verdens vakreste heisbaserte skitur i løpet av noen få tiår ende med en betydelig gåtur. De siste 30 årene har Mer de Glace blitt nesten 2500 kvadratmeter mindre. Isbreen som tidligere fylte en hel dal ligger nå som en stadig tynnere isstripe nederst i terrenget. Aldri før har den krympet så raskt som nå. For å dempe turistindustriens økonomiske konsekvenser planlegges det å flytte den 100 år gamle togstasjonen lenger opp i dalen.

Skituren i seg selv starter i et virvar av lommelerker, carvingski og klatreseler på toppen av Aiguille du Midi i nesten 4000 meters høyde. Heisen ble påtenkt allerede i 1905 og åpnet helt til topps 50 år senere. Hvert år får heisbygningene som klamrer seg til tindene besøk av en halv million mennesker som nyter direkte utsikt til Mont Blanc. Bresprekkene er mange og det er god grunn til å ha respekt for terrenget selv om flere av rutene ikke er spesielt bratte. Med guide og gode forhold er turen overkommelig for de fleste norske alpeturister. Men det som på dagens første tur var en uforglemmelig pudderopplevelse kan bli til en hard kuleløype med dårlig sikt om ettermiddagen. Få steder er det verre å kjøre ski når været jobber mot deg.

På den italienske siden av Mont Blanc kan nyere ingeniørkunst gi vel så gode skiopplevelser. I fjor åpnet nye gondoler opp til Punta Helbronner i Courmayeur, etter en treårig byggeprosess som kostet 110 millioner euro. I løpet av 10 minutter frakter de nye heisene deg til 3500 meters høyde. De som velger å kjøre ski ned beveger seg inn i bratt og komplekst skiterreng som hovedsakelig går over isbre. Mange av fjellsidene ligger sørvendte og får dermed mye sol. Noe som gjør at skredfaren ofte øker utover dagen. For eksperter som ønsker bratt terreng er begge sider av Mont Blanc et yndet mål. Ingen lever lenge nok til å utforske alle områdets skimuligheter.

TOBLERONE. Matterhorn følger med på enhver sving som tas i Zermatts løypenett.
TOBLERONE. Matterhorn følger med på enhver sving som tas i Zermatts løypenett. (Foto: Thomas Kleiven)

Zermatt, Sveits: I grenseland

Zermatt byr på mer enn Matterhorn. Deriblant Michelin-mat og kontinentets høyeste skiheis.

Bilveien ender i et grått parkeringshus. Herfra snirkler røde tog seg opp siste rest av den trange dalen. Ved veis ende ligger Michelin-restauranter og fem stjerners hoteller. Men først kommer øyeblikket alle venter på.

- Jeg ser den, jeg ser den!

Når Matterhorn gir seg til kjenne for første gang overdøver barnas ivrige rop foreldrenes prat om VIP-kunder og kinesiske businessreiser. De reisende henger ut av setene på det moderne toget når Zermatts trekkplaster viser frem alle sine 4478 høydemeter.

Europas pyramide

Allerede ved førstebestigningen i 1865 måtte fire personer bøte med livet. Siden har ytterligere 500 klatrere dødd i forsøket på å nå den pyramidelignende toppen. Matterhorn står alene, knekker forover på mystisk vis og lener seg litt nonsjalant over isbreene som klamrer seg til dets fot. I stort monn tiltrekkes mennesker av det karakteristiske fjellet, men som skiturist kommer du ikke hit for å nærme deg toppen, slik 3000 klatrere gjør hvert år. Likevel unngår du ikke at fjellet blir en sentral del av skiopplevelsen. Enten du suser på nedfarter i nesten 4000 meters høyde, eller du koser deg på breskikjøring i juli, dras øynene automatisk mot vest.

Med god grunn har Zermatt fått rykte på seg for å være et av alpenes dyreste og mer fasjonable skisteder. Med 55 barer, 130 restauranter og mer enn 200 restauranter er byen rustet til å ta i mot 30 000 turister på én gang, så lenge de betaler for seg. Lekre restauranter ligger tett i tett, deriblant tre kjøkken med Michelin-stjerner. Derfor er det de matglade carvingentusiastene som trives aller best i Zermatt. Legger du på en drøy hundrelapp pr dag ved heiskortjøpet kan du bevege deg over grensen til italienske Cervinia. Dette gir tilgang på 149 nedfarter med tilsammen 360 kilometer preparerte traseer i ett sammenhengende heissystem. I tillegg kommer 36 kilometer merkede off piste-løyper som skal være trygge å ferdes i. De som ønsker å spare helikopterbudsjettet til en dag med heli-ski, eller på luftig transport tilbake til flyplassen, anbefales å være på rett side av landegrensen når skiheisene stenger. Få skisteder har så høy helikopteraktivitet som Zermatt, og en heliski-tur koster ca 3000 kroner pr person. For raskeste vei til Zürich må du ut med 50 000 kroner. De på mer normalt budsjett anbefales å kjøpe togbillett før ankomst. Da er du sikret billigst mulig togtransport hele veien frem til hotellet.

SNORKELFØRE. Henning Skjetne mister gangsynet under fjelltoppen La Meije.
SNORKELFØRE. Henning Skjetne mister gangsynet under fjelltoppen La Meije. (Foto: Thomas Kleiven)

La Grave, Frankrike: Råskapens fjell

Reiser du til La Grave kan carvingskiene bli igjen hjemme. Her er det bare én regel du må følge.

En ensom gondolbane fra 70-tallet forsvinner inn i tåkehavet mens tunge snøfiller legger seg lett på fargerik Gore-Tex. Et dusin menn med solbrune kinn diskuterer skredfaren. De er medlemmer av en kommisjon som tilkalles nattestid så snart snøforholdene endrer seg. Heiskøen kikker forventningsfullt på dem og undrer om heisen vil åpne i dag. Kommisjonen stemmer over avgjørelsen og borgemesterens nummer tastes på telefonen.

Eget ansvar

I La Grave finnes preparerte traseer kun på toppbreen. Her får du ikke komplekse heis-systemer, store diskoteker eller turistbusser, men en enkelt heis som tar deg mot toppen. Hit kommer erfarne skikjørere for å ferdes på fjellets egne premisser. Fordi skisenteret ikke baserer seg på preparerte traseer er de ifølge fransk lov ikke ansvarlig for dem som velger å kjøre ski ned. Her beveger skikjørere seg fullt og helt på eget ansvar. Skredfarlige heng blir ikke bombet ut og det er få skilt eller gjerder som viser vei. Diskusjonen som nå foregår ved foten av heisen kan dermed sies å være livsviktig. Åpner heisen vil mange mennesker bevege seg inn i potensielt farlig terreng. Hvis bare en av kommisjonens medlemmer mener det ikke er trygt nok å åpne heisen holdes den stengt. Etter kommisjonen ble opprettet på 90-tallet har ingen omkommet i skred ved La Graves klassiske nedkjøringer. Stor skredfare gjør at kommisjonen ikke ønsker folk opp i høyden i dag. De ringer borgemesteren og anbefaler åpning kun av den nederste delen. Borgemesteren, som også er fjellguide, har offisielt siste ord i saken og støtter kommisjonens beslutning. Heiskøen jubler og gjør seg klar for 600 høydemeters dyp skogspudder.

Livspause

Da Jenny Selberg (42) ankom La Grave som 26-åring var det med behov for en pause fra den norske hverdagen. Hun kjedet seg på jobb, kjæresteforholdet hadde tatt slutt og skolebøkene fristet ikke lenger. Ski hadde hun aldri stått på, men i jakten på en ny retning i livet tok hun med seg sin to uker gamle snowboardkarriere til La Grave.

– Du må ikke være halvgal eller fryktløs ekstremskikjører for å kjøre her. Du må bare være god nok til å håndtere ulike terrengtyper og snøforhold. Med god snø er de klassiske nedkjøringene relativt greie. Min datter på ni år har stått ned her mange ganger, sier Selberg som i utgangspunktet så for seg at oppholdet skulle bli av det korte slaget. Men bare noen dager etter ankomst følte hun seg hjemme og jobber nå på det lokale turistkontoret.

– Et vanlig skianlegg blir kjedelig etter to dager, men her er alt forskjellig fra dag til dag. Hver tur gir en skikkelig naturopplevelse uten at du trenger svette i timevis, sier hun.

Sporløs ferdsel

Bratte renner på 2300 høydemeter, skiturer som er flere mil lange og et lappeteppe av klipper og brearmer. På gode dager er turene en fornøyelse. På krevende føre blir hver sving en utfordring. Å kjøre hele veien ned fra topp til bunn uten pause er fysisk umulig uten å tape for melkesyren. Etter 15 år i La Grave har Jenny Selberg lært at det bare er en regel hun må følge på dette fjellet.

– Ikke følg etter andres skispor. Du vet aldri hvor de ender.

SPREKKDANNELSER. Ingen steder går preparerte traseer nærmere isbreens sprekker og armer enn i Saas-Fee.
SPREKKDANNELSER. Ingen steder går preparerte traseer nærmere isbreens sprekker og armer enn i Saas-Fee. (Foto: Thomas Kleiven)

Saas-Fee, Sveits: Mellom bakker og bre

I Saas-Fee kan du carve mellom bresprekkene eller gå dine høyeste toppturer noen sinne.

Hit, men ikke lenger. Bilveien til Saas-Fee ender i en enorm parkeringsgarasje. Herfra må du ta beina fatt, eller bestille elektrisk taxitransport, når du skal inn til den bilfrie 1600-tallsbebyggelsen. Landsbyen er som spyttet ut av den kalde og ubarmhjertige isbreen som henger over dalen. Alpinanlegget har 10 måneders skisesong og er et av de første som åpner nedfartene hele veien ned til bunnstasjonen. Med en plassering vendt mot nord, hvor sju 4000-meterstopper skygger for solen, er rammene satt for en kald skiopplevelse. Besøker du i januar eller februar bør noen skidager legges til Saas-Grund lenger ned i dalen, hvis du vil ha sol på kroppen.

Topphytte

Mens andre alpinanlegg imponerer med utsyn til kalvende brefall tar Saas-Fee det et skritt lenger og preparerer løyper mellom dype bresprekker. Kuldegufsen angriper under skikjøringen og få steder gir preparerte løyper en like sterk naturopplevelse. Men selv om det er ekstra gøy å legge carvingsvinger i mektige omgivelser er det mange som tar turen til Saas-Fee uten å tilbringe tid i løypene. Toppturmulighetene er nemlig svært gode og mange frister seg opp til den verdenskjente Britannia-hytten. Overnattingsstedet har 120 sengeplasser og gir direkte tilgang til urørt natur fra 3000-meters høyde. Herfra nås mektige fjell som Strahlhorn (4190 moh), eller du kan gå rundturer som ender i andre landsbyer.

Dobbel høyde

– Britannia-hytten er unik for dem som ønsker skivennlige 4000-meterstopper. Ofte er 4000-metertoppene i Alpene så værutsatte og bratte mot toppen at de vinterstid kun egner seg for eksperter, sier Halvor Dannevig. Han er en tidligere skibums med doktorgrad i klimatilpasning. Nå forsker han ved Vestlandsforsk, men jobber fremdeles to måneder i året som tindevegleder. På nært hold har han vært vitne til hvordan klimaet endrer Alpenes isbreer. Det er blitt vanskeligere å komme seg opp og ned av breene, og på de alpine skiturene må han nå ta med mer tau enn før. Etterhvert som snø og is forsvinner blir rappellene lengre for hvert år som går. Enn så lenge forblir Saas-Fee en favoritt. Det frister med topper dobbelt så høye som de han vanligvis prøver seg på i Norge.

– Vi ser de samme trekkene for klimaendringer i Norge, men vi har en del høyereliggende anlegg som fremdeles vil få mye snø. Norge vil være et sted folk kan dra på ski når det blir magert i alpene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.