Det siste året har vi daglig hørt om propaganda og informasjonskrig knyttet til Russlands intervensjon i Ukraina. Propaganda er en del av alle konflikter, men Russland har bygd opp et omfattende propaganda- og kommunikasjonsapparat, og disponerer en rekke midler for å påvirke.
For det første, politisk kommunikasjon og diplomati. Dette omfatter spekteret fra kronikker i norske aviser til direkte løgner fra statsledelsen. Før invasjonen på Krim lovte utenriksminister Lavrov at de ikke skulle blande seg inn, og Putin benektet lenge at russiske tropper var der.
For det andre, medier rettet mot utlandet. Russia Today startet med å selge Russland, men attraksjonsverdien var imidlertid begrenset. Kanalen byttet navn til det mer nøytrale RT, søker nå å vise Vestens feil og svakheter, og dermed undergrave vår tro på egne institusjoner og medier. Sputnik News etablerte nylig en kanal på norsk, men den skjemmes foreløpig av dårlig oversettelse.
Et tredje er sosiale medier. I Sankt Petersburg sitter det hundrevis av «nettroll» med falsk identitet på sosiale medier. De forsterker budskapene og konspirasjonsteoriene fra tradisjonelle medier. The Guardian har lenge sett dette som et problem, og VG har rapportert lignende utfordringer. New York Times avslørte nylig hvordan 11. september ifjor ble det spredt rykter om et kjemisk utslipp i Louisiana etter et ISIS angrep. Det var et kompleks oppsett, med SMS, Twitter, falske videoer, Wikipedia side, og falske skjermdump hvor CNN og andre rapporterte saken.
Et fjerde er så kalte aktive tiltak. Hemmelige tjenester i Sovjet og Russland har en lang historie med skjulte påvirkningstiltak, ofte omtalt som desinformasjon, subversjon eller politisk krigføring. Det er velkjent at Russlands etterretning nå er på rekordnivå. Det er mindre kjent at dette også omfatter tiltak fra planting av hensiktsmessig informasjon til rekruttering av påvirkningsagenter og samling av kompromitterende materiale. Både Putin og mange av hans nærmeste har bakgrunn fra sikkerhetsapparatet. De har neppe glemt sine gamle kunster.
En journalist fra New York Times ble selv offer for aktive tiltak. En kilde hadde med seg «broren» sin, som viste seg å være en kjent nynazist. Russiske medier lagde en sak hvor journalisten skulle ha rekruttert nazister for provokasjoner mot Russland. Målet var å delegitimere både saken og journalisten.
Virkemidlene brukes sammen og forsterker hverandre. I kriser kan de brukes for å undergrave tilliten til myndighetene, spre desinformasjon, skape panikk eller påvirke og forsinke beslutningsprosesser. Selv om løgner blir avslørt har de en funksjon. De gir en forklaring til de som støtter Russland, og kan forvirre og forsinke både redaksjoner og regjeringskontorer.
Apparatet vedlikeholder også en del myter. Ydmykelsesmyten hevder at Russland ble ydmyket og ignorert etter Sovjets fall. Putin sa selv at Russland hadde blitt plyndret. Realiteten er at de fikk en særlig status i forhold til Nato. Russland krever også å bli møtt med respekt. Problemet er at så mye av det de gjør, fra invasjon til korrupsjon til undertrykkelse av homofile, ikke fortjener respekt.
Omringelsesmyten hevder at Nato spiser seg innpå Russland. Realiteten er at nabolandene selv har valgt sin utvikling. De har valgt demokrati, økonomisk vekst og europeiske verdier fremfor Russland.
Konfliktmyten hevder at Russland er truet. Før jul hevdet Putin at Vesten hadde støttet terror i Russland. I Ukraina ble det skapt en illusjon om fascister som forfulgte og myrdet russere. Realiteten er at det er Russland som stadig rasler med atomvåpen og flyr aggressive tokt mot Vesten.
Putin trenger ikke å vinne «hearts and minds» i Europa. Det holder å skape tvil og uenighet om sanksjoner og reaksjoner. Mange har sympati eller forståelse for Russland. Noen er politisk enige, har økonomiske interesser, eller misliker USA, Nato og EU og derfor støtter Russland. Putin har alliert seg med kirken som forsvarer av tradisjonelle verdier, og bygger bro til de i vest som misliker det liberale samfunn.
Slik har Putin bygd en usannsynlig allianse av venstre og høyre i Europa. Han disponerer en rekke virkemidler for påvirkning. Legg til utnyttelse av energi og økonomisk samarbeid, men også press, korrupsjon og avhengighet, så har man en potent kapasitet for påvirkning av europeisk politikk.
Geir Hågen Karlsen, oberstløytnant og hovedlærer i strategisk kommunikasjon, Forsvarets stabsskole
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.