Regjeringens forslag om endrede rammebetingelser for de private barnehagene har utløst omfattende lobbyvirksomhet. Steinar Juels kritikk av forslagene i kronikk i DN 17. desember, herunder kritikk av undertegnedes utredning for Kunnskapsdepartementet (KD), kan leses som et partsinnlegg på vegne av næringen. Ikke desto mindre viktig å kommentere det.
KDs høringsforslag fra april innebar blant annet at alle barnehager som mottar tilskudd skal organiseres som et eget rettssubjekt, samt begrensninger på barnehagens adgang til å stifte gjeld.
Begge disse forslag er fremdeles i lobbyspillet og vil trolig ikke inngå i lovproposisjonen om endringer i barnehageloven som legges frem for Stortinget på nyåret.
Utgangspunktet for undertegnedes utredning for KD var en rapport fra BDO som dokumenterte at private barnehager gjorde store låneopptak i obligasjonsmarkedet. Det er altså ikke barnehagenes husbanklån, slik Juel later til å tro, som var grunnlaget for departementets oppdrag.
Jeg ble bedt om å vurdere hvordan slike låneopptak forholder seg, rettslig og faktisk, til formålet om å sikre at offentlige tilskudd og foreldrebetaling kommer barna til gode.
Eiere av en løpende kontantstrøm kan belåne kontantstrømmen og få utbetalt nåverdien som en «hovedstol». Dersom hovedstolen så plasseres i aktiva med høyere risiko enn den belånte kontantstrømmen, øker eierens forventede avkastning.
Det er risikobyttet fra lav til høy risiko som øker forventet inntekt.
Terra-kommunene byttet for eksempel sine sikre kraftinntekter mot mer usikre amerikanske boliglånsobligasjoner. Og fikk høyere forventet inntekt, men erfarte smertelig at risiko også har en nedside.
En godkjent privat barnehage eier de løpende kommunale driftstilskudd. Siden en barnehages naturlige investeringsbehov knyttet til driften, typisk i eiendom og bygninger, er begrenset og dessuten mulig å finansiere med husbanklån eller ordinære banklån, oppstår spørsmålet om hvorfor barnehager i det hele tatt utsteder obligasjoner i rentemarkedet.
Det er et interessant spørsmål.
Og som Steinar Juel helt korrekt påpeker, er min utredning «kjemisk fri for dokumentasjon» på dette punkt. Det skyldes at barnehagen som mottar tilskudd, ikke plikter å være organisert som eget rettssubjekt. Det er derfor umulig for det offentlige å avdekke hva hovedstolen fra den utstedte obligasjonen faktisk er benyttet til.
Det har imidlertid formodningen mot seg at hovedstolen er plassert i eiendeler med lavere risiko enn de kommunale tilskuddene.
Bruk av finansielle instrumenter har altså to funksjoner i denne sammenheng:
- Barnehagens eiere kan ta ut nåverdien av fremtidige offentlige tilskudd i dag.
- Denne nåverdien kan plasseres i mer risikable aktiva enn den underliggende barnehagedriften.
Det er videre slik at en barnehageeier kan ha høyere risikovilje enn det offentlige selv. Myndighetene må derfor forvente at slike risikobytter foretas dersom reguleringen åpner for det.
Slike risikobytter bryter imidlertid med formålet om at offentlige tilskudd skal komme barna til gode. Dette fordi det offentlige ikke får betalt – eller tar seg betalt – for den økte risikoen som påføres sektoren.
Derfor anbefalte jeg en lovregulering av private barnehagers adgang til å oppta gjeld.
Denne anbefalingen er tuftet på at gjeldende regulering er taus om adgangen til slike risikobytter. Anbefalingen er ikke betinget av at muligheten faktisk benyttes i dag.
At utredningen er «kjemisk fri for dokumentasjon» om hva de utstedte obligasjonslån er benyttet til, er derfor irrelevant.
Tilskudd til både private og kommunale barnehager kommer fra samme pott, nemlig statlige rammetilskudd. Kommuneloven begrenser kommunenes adgang til selv å belåne fremtidige statlige tilskudd. Hensynet bak begrensingen i kommunelovens § 50 er å trygge det finansielle grunnlaget for de tjenester som kommunen har ansvar for overfor sine innbyggere.
Dette hensynet er selvsagt like treffende i de tilfeller kommunen benytter private barnehager for å ivareta sitt ansvar overfor innbyggerne.
Jeg merker meg for øvrig at Juel føyer seg pent inn i rekken av dem som bruker begrepet «teoretisere» nedsettende. Det er en urovekkende trend i samfunnsdebatten at kunnskap avfeies som teori, som politikkutformingen ikke behøver ta hensyn til.
Også Havbruksskatteutvalget ble avfeid med at det var for teoretisk og ikke forsto virkeligheten.
Denne trenden bryter med en lang tradisjon for kunnskapsbasert politikkutforming, muliggjort av et faglig sterkt byråkrati, som har tjent samfunnet vårt godt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.