Det er sterkt urovekkende å se utviklingen i sykehusene og helsevesenet. Plutselig gikk det raskt i utforbakke, med store budsjettkutt og dertil oppsigelser og nedleggelser i sykehusene, fastlegekrise og en eldreomsorg full av hull.
Det vil være feil å si denne utviklingen startet med Ap/Sp-regjeringen, men det er på deres vakt at velferden ser ut til å forvitre raskt. De stramme budsjettene i år og i fjor har vært dråpen som fikk begeret til å renne over.
Kostnadsveksten i fjor var høyere enn budsjettert, som følge av høyere inflasjon enn det som ble lagt til grunn i statsbudsjettet. Den er ikke blitt fullt kompensert. Også årets budsjett ser ut til å ha for lave anslag for prisveksten. Det samme kan derfor skje igjen.
Milliardmangelen i sykehusene kan fort balle på seg.
I stedet for å ta ansvar ber helseministeren oss om å ta ansvar selv. Og enkle og billige grep for å planlegge alderdommen kan og bør de fleste ta. Problemet er snarere at ansvaret for egen helse og alderdom allerede er privatisert, og vi er på rask vei mot en todeling av velferden.
Nordmenn etterspør i dag og kommer fortsatt til å etterspørre stadig bedre velferdstjenester. Det følger med velstandsøkningen vi opplever, privat og i fellesskap, og det ligger i samfunnskontrakten vi har inngått i Norge. Spørsmålet er hvordan samfunnet skal levere disse tjenestene til folket: Skal vi ha fortsatt felles velferd, der alle sikres et godt og tilpasset tilbud uavhengig av økonomi?
Eller skal størrelsen på bankkontoen avgjøre hvilken helse og omsorg folk kan kjøpe seg på det private markedet, og resten være avhengig av en offentlig velferd som kun leverer et minimum av tjenester?
Allerede er vi der hvor folk får seg privat helseforsikring eller går til privat fødselsoppfølging.
Hvis velferdsstaten skal ha bred oppslutning, må den være mer enn et sikkerhetsnett. Den må utvikles og skinne. Hvis folk opplever at den offentlige velferden ikke er der når du trenger den som mest, da vil de med de store lommebøkene se etter andre muligheter på det private markedet. Mens resten blir stående igjen med frustrasjon og mistillit.
Sånn skapes en todeling av velferden, og klasseforskjellene vil forsterkes. Det igjen vil svekke viljen til å finansiere velferdsstaten i fellesskap. Samfunnskontrakten er brutt.
Dette er grunnen til at det offentlige må ha rom for eksempelvis fødeklinikker som ABC-klinikken. Som gjør ting på en annerledes måte enn det som er «standard». Folk er uensartet, og det må eldreomsorgen, helsevesenet, skolene og barnehagene også være. Og velferden må utvikle seg i takt med folks behov.
Det må vi være villige til å finansiere. Vi vet det er bedre og billigere å løse oppgavene i fellesskap enn at lommeboken til hver og en avgjør nivået og kvaliteten på velferden man mottar. Men det betyr ikke at det offentlige ikke bør løse velferdsoppgavene på en effektiv og smart måte. Tvert imot fordrer det stadig utvikling og evne og vilje til å effektivisere klokt, samt å digitalisere.
Det skapes nå et inntrykk av at vi ikke kan ansette flere i velferden. Helsepersonellkommisjonen hevder at vi ikke kan øke antallet årsverk i helsevesenet. Og personellmangel er forklaringen når tilbudet kuttes i Helse Nord.
Selvsagt kan vi skaffe flere folk om vi vil. Vi må som samfunn velge hvilke aktiviteter vi setter øverst.
Det finnes ingen naturgitt grense for hvor mange som kan jobbe i helsevesenet. De aller fleste nordmenn setter helsen først, og det må vi som politikere også gjøre.
Den lenge bebudede «eldrebølgen» er her nå. SV har lenge påpekt at vi styrer mot en todeling av velferden hvis vi ikke tar aktive grep for å styrke finansieringen i møte med aldring av befolkningen. I henhold til beregningene i Perspektivmeldingen er det nok med moderate skatteøkninger i årene som kommer for å sørge for tilstrekkelig finansiering for forbedring av helse- og omsorgstjenestene, uten at folk får dårligere kjøpekraft etter skatt.
Når Stortinget skal behandle anbefalingene fra Skatteutvalget, lagt frem før jul, bør tilstrekkelig finansiering av fremtidens velferd være en sentral målsetning.
Velferdskutt gjennom stramme budsjetter eller såkalte ABE-kutt, som høyreregjeringen holdt på med i åtte år, resulterer i at den offentlige velferden svekkes og den private styrkes. Med velferdskutt vokser ulikheten og mistilliten.
Jeg ønsker et Norge der lommeboken ikke avgjør hvor friskt du lever og når du dør.
Velferden må stadig gjenoppfinnes, forsvares og forsterkes. Det er et langsiktig arbeid, som det rødgrønne flertallet nå må ta ansvaret for.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.