Klimarisikoutvalget presenterer 12. desember en rapport det er all grunn til å se frem til. Utvalget er bedt om å analysere hvordan Norge og norsk økonomi er utsatt for klimarisiko og hvordan vi kan analysere denne. Det er et nybrottsarbeid, som forhåpentlig vil gi et godt utgangspunkt for å gå fra den kortsiktige forståelsen av klimaendringene til en helt nødvendig langsiktig forståelse av risikoen.

Det er klart for meg, etter litt over ett år på Stortinget, at kunnskapen om klimarisiko blant politikere er for lav. Vi må faktisk lære av næringslivet, som har kommet mye lengre i sin forståelse av og arbeid med klimarisiko.

Det ser vi flere eksempler på. DNB varsler at banken i fremtiden vil «lukke døren for bedrifter som lukker øynene for klimarisiko». Hydro og Equinor jobber systematisk med å utvikle verktøy for å analysere egen klimarisiko og redusere den.

Begrepet klimarisiko er likevel fortsatt lite kjent, og den mest utbredte misforståelsen er at det handler om å kutte klimagassutslipp. Det gjør det ikke, det handler om å håndtere risiko. Det handler om å stille seg spørsmålet om hvordan vi – selskap eller nasjon – kan videreføre drift og tjene penger når og hvis verden når målene i Parisavtalen. Og hvordan vil man påvirkes av klimaendringene som uansett skjer?

Klimastiftelsen og KLP la forrige uke frem en rapport som viser hvordan klimarisiko kan defineres. Vi kan forstå klimarisiko som fysisk risiko, overgangsrisiko og ansvarsrisiko.

Fysisk risiko er kostnader forårsaket av fysisk skade, fra for eksempel flom, som følge av klimaendringer. Overgangsrisiko er økonomisk risiko knyttet til overgangen til nullutslippssamfunnet, for eksempel for selskaper eller nasjoner som har fossil energi som hovedinntektskilde.

Ansvarsrisiko er erstatningskrav knyttet til beslutninger eller mangel på beslutninger som på en eller annen måte kan knyttes til klimapolitikk eller klimaendringer. Det siste ser vi konkrete eksempler på, som søksmålet mot Commonwealth Bank of Australia på bakgrunn av manglende redegjørelse av bankenes klimarisikoeksponering.

Norge står overfor betydelig klimarisiko. Og et av de klare rådene i rapporten fra Klimastiftelsen og KLP er at Stortinget bør vedta en eksplisitt paragraf for å pålegge næringslivet rapportering om klimarisiko. Det mener jeg vi bør følge opp. Som man spør får man svar, som rapporten påpeker. Det trengs en eksplisitt formulering og forpliktelse for å oppnå en reell effekt. Rapportering om klimarisiko gjøres i svært liten grad i dag, og kunnskapsnivået er fortsatt lavt.

Klimarisiko må tas inn i alle deler av norsk politikk. Vi kan starte med statsbudsjettet, som bør rapportere om klimarisikoen i norsk økonomi, slik budsjettet i dag synliggjør fremskrivninger for utviklingen av klimagassutslipp eller arbeidsledighet.

Les også innlegg fra finanstilsynssjef Morten Baltzersen: Finanstilsynet og klimaendringer dn+

Det samme bør den årlige finansmarkedsmeldingen, hvor en kan lese gode og utfyllende analyser av veksten i husholdningsgjelden, mens klimarisiko kun er viet et avsnitt. Det vil ikke være holdbart i de kommende årene.

Stortinget bør også be Finanstilsynet kjøre en stresstest av klimarisiko i norske finansinstitusjoner, som DN på lederplass har anbefalt.

Vi må diskutere hvordan vi politisk kan redusere risikoen for noen viktige næringer, som industrien. Norsk industri er avhengig av å være konkurransedyktig, av å kunne levere attraktive produkter produsert uten klimagassutslipp, i en verden som når klimamålene. Da må det være i Norge vi utvikler og tar i bruk nullutslippsteknologi i våre viktigste teknologigrener, gjennom at staten bidrar med risikoavlastning og støtte til industriskala pilot- og fullskala demoanlegg for ny teknologi.

Et annet politisk spørsmål er hvordan vi fordeler risikoen. Det er for eksempel betydelig risiko knyttet til fremtidig petroleumsproduksjon, og også bransjen selv erkjenner at klimapolitikken får stor betydning for fremtidig inntjening. Dette må få konsekvenser for oljeskatteregimet. Vi bør gå fra at risikoen for fremtidig inntjening i stor grad bæres av staten, fellesskapet, til å legge mer av risikoen over på selskapene.

Merkelig nok har regjeringen i mandatet for klimarisikoutvalget spesifikt understreket at de ikke skal se på endringer i petroleumsskattesystemet eller i norsk petroleumspolitikk.

Klimaendringene og overgangen til nullutslippssamfunnet innebærer betydelig risiko for norsk økonomi. Det er på tide at det får konsekvenser for norsk politikk.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Se bildene av alle Oslo-bygårdene Ivar Tollefsen eier – på ett minutt
Ivar Tollefsen er Oslos største private boligeier.
01:00
Publisert: