Igår kom de visjonæres første, store, ubehagelige møte med virkeligheten.

Den unge presidentkandidaten, han som lovet håp og forandring, skapte munnhellet:

- Tegnet for "krise" på kinesisk er sammensatt av tegnene for "fare" og "mulighet", sa John F. Kennedy, i 1959.

Kennedy tok feil. Det kinesiske tegnet "ji", i denne sammenhengen, betyr ikke "mulighet", men "avgjørende øyeblikk", forklarer et ganske samstemt korps av sinologer.

I 50 år er Kennedys språklige misforståelse likevel blitt resirkulert, særlig når de økonomiske pilene peker nedover, og alltid når administrerende direktører skal forklare røde tall for styre eller gretne ansatte.

Årets krise er intet unntak.

Etter at det begynte å knake i finansmarkedene for et år siden, og særlig etter Lehman-kollapsen i september, har det vært kø i tv-studioene og avisspaltene av engasjerte samfunnsaktører som mener vi må gripe krisens muligheter.

Det er en fargerik flokk.

Europabevegelsen håper krisen vil drive Island inn i EU, Norden inn i eurosonen - og dra Norge med seg.

Per Olaf Lundteigen, Senterpartiets finanspolitiske talsmann, vil nedsette en Grådighetskommisjon med alternative økonomer, som skal "foreta en full gjennomgang av systemet og komme opp med nye lover og forskrifter". Bortsett fra Erik S. Reinert og Torstein Dahle, er det litt uklart hvilke økonomer Lundteigen tenker på, men skal kommisjonen være regjeringsoppnevnt, kan ikke regjeringssjefen være med. Jens Stoltenberg er samfunnsøkonom, men har aldri vært beskyldt for å tenke alternativt.

Lundteigen og EU-vennene er likevel unntak.

I Norge, høsten 2008, har de aller fleste forslag om å gripe krisens muligheter hatt en felles grunntone; at det skal brukes mer statlige penger. De fleste peker på oljefondet.

Miljøminister Erik Solheim vil tappe hardt av fondet, for å satse på vind- og solenergi, tog og ny teknologi i industrien.

- Det var etter (30-talls) krisen velferdsstatene vokste frem. Man gjenskapte ikke det som falt, men skapte noe nytt. Det må skje nå også. Vi må tenke stort, sier Solheim.

Byggebransjen, Fellesforbundet og Unio vil bruke krisens muligheter til nødvendig offentlig vedlikeholds- og utbyggingsarbeid, og har antydet at 20 milliarder kroner vil være passelig.

Politisk redaktør Erling Kjekstad i Nationen vil bruke krisens mulighet til å bremse flukten fra landsbygda. Et fett oppgjør for bøndene til våren er riktig løsning, skriver han.

Partiene Rødt og Frp faller hverandre om halsen, med forslag om statlige milliardbevilgninger her og der, men særlig til kommunene.

Og dette er bare et begrenset utvalg fra et lite land. Utenfor grensene er visjonene større. Sosialister av ulike sjatteringer, verden rundt, pusser støv av sine halvglemte alternative samfunnsmodeller.

Frankrikes president Nicolas Sarkozy, halvårets EU-sjef, ser for seg en helt ny økonomisk verdensorden.

Ingen har likevel sagt det høyere og klarere enn Barack Obama. Hans valgkamp handlet om at Amerika må bruke krisens muligheter, "Yes we can!"

- Veien fremover vil bli lang. Den vil bli bratt, sa Obama i sin seierstale natt til onsdag.

Det er en underdrivelse.

Obamas problem er at krisen, som bidro til å sikre ham seieren, også setter ekstremt trange rammer for hvor mye statsfinansiert forandring han kan skape. Et budsjettunderskudd på 1000 milliarder dollar gjør sitt.

Andre ledere har tilsvarende problemer. Kennedys ligning "krise = fare + mulighet" er språklig feil. Analysen har også svært begrenset praktisk verdi, når kassen er tom.

Det er grunn til å vente forandring, også på globalt nivå, etter krisen. Det vil komme nye, smartere, internasjonale finansreguleringer.

Trolig og forhåpentlig vil man endre eller supplere institusjoner som Verdensbanken og IMF, slik at også landene som ikke var med på å vinne Andre verdenskrig, får en klarere stemme.

De mer visjonære drømmerne risikerer imidlertid politiske frostskader gjennom en misnøyens vinter.

Det første klare signalet kom igår, da EU-toppmøtet vendte tommelen ned for Sarkozys visjon om en postliberalistisk verdenskapitalisme.

En fasit kan komme etter klimatoppmøtet i København til neste år. Optimistene tror krisebevisstheten vil åpne for storslåtte, globale grep. Andre, som verten, statsminister Anders Fogh Rasmussen, ser mørkere på å forhandle frem til smertefull omstilling i en negangsperiode.

I krisetid, ser det ut til, søker ikke folk mot eksperimenter. På Island og i USA vil velgerne ha noe nytt. Nesten alle andre steder viser meningsmålingene økt oppslutning om de lederne som alt sitter med makten.

Norge er noe for seg selv.

Norge har oljefondet. Norske politikere har muligheten til å gjøre noe storslått og eksperimentelt, hvis de bare vil. Men heller ikke her er velgernes krisereaksjon å flokke seg rundt de eksperimentelle og alternative politikerne, de som trives best i partiene Rødt, SV og Fremskrittspartiet.

Skjønt noe må jo være mulig, og Lundteigens Grådighetskommisjon bør ligge innenfor realismens grenser. Det kan bli minst like gøy som Verdikommisjonen, og det er ikke dyrt. Og så kan vi alle lære noe om hvilken alternativ verden vi neppe kommer til å få.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.