Det så ut som et vellykket forsøk på skadebegrensning.
Søndag fortalte VG at Olav Thon vil gi bort brorparten av formuen sin på 21 milliarder kroner til et fond for forskning. Så kom Dag Ellingsen med den kritiske boken "Reven", som fremstiller Thon på en slik måte at Gyldendal brått mistet lysten til å gi den ut.
Fredag var Thon tilbake i Dagbladet, Dagsavisen og VG som godhjertet filantrop.
Thon er ikke alene, hverken på den ene eller andre måten.
Han melder seg inn i den norske klubben av glade givere sammen med Ivar S. Løge, Trond Mohn, Jostein Gaarder, Fred Kavli, Stein Erik Hagen, Petter Olsen og Jens Ulltveit-Moe, for bare å ta noen. Han følger også en større og bredere internasjonal trend, som kanskje nådde høydepunktet i 2006, da verdens nest rikeste mann, Warren Buffett, fortalte at han ville gi bort seks milliarder dollar til den veldedige stiftelsen drevet av verdens aller rikeste, Bill Gates.
Motivene er mangfoldige.
Om Olav Thon eller pr-folkene hans har tenkt ørlite på omdømmeforvaltning, er han i det aller beste selskap.
Filantropene som har satt de bredeste sporene etter seg, John D. Rockefeller og Andrew Carnegie, var blant de største råtassene under industrireisningen i USA siste halvdel av 1800-tallet. Rockefeller gjorde det i olje, Carnegie i stål.
Carnegie lot lutfattige immigranter jobbe 84 timer i uken og sendte Pinkerton-agenter med skarp ammunisjon hvis noen skulle finne på å fagorganisere seg. Da Carnegie åpnet et bibliotek i Pittsburgh i 1895 - et av de 2800 bibliotekene han var med å finansiere - sa han at det var helt galt av industrilederne å heve lønningene til ansatte i gode tider. Ni av ti arbeidere ville uansett sløse bort pengene på forgjengelige goder som mat, drikke og klær. Det var bedre å gi bort profitten til biblioteker og skoler og annet med varig verdi.
Slike holdninger førte, nødvendigvis, til at arbeiderbevegelsen har sett skeptisk på filantropene.
Det hindret ikke Amerikas kapitalister i å bidra til oppbyggingen av biblioteker, universiteter, det riksdekkende nødnummeret 911 og barne-tv-serien "Sesame Street". Og mens Carnegie ville forbeholde gavene til de verdige trengende av den engelsktalende rase, bidro senere amerikanske filantroper både til 60-tallets "grønne revolusjon" og til dagens utvikling av mikrokreditt i den tredje verden.
Det har gått i bølger.
Utenfor USA hadde filantropene dårligere kår på 1900-tallet. Verdenskrigene og depresjon satte begrensninger for å skape milliardformuer første halvdel av århundret, regulering og skattlegging bremset i etterkrigsårene.
Dereguleringen fra 1980-tallet har til gjengjeld skapt den største opphoping av privat rikdom i historien. For et par år siden anslo konsulentselskapet Capgemini at det fantes 85.000 mennesker på kloden med formuer på over 30 millioner dollar. Ifjor ble det anslått at hver 86. nordmann har nettoformue tilsvarende én million dollar.
Fratrukket milliardene som har fordampet i det siste årets finansturbulens, er det stadig grunn til å tro at vi går mot en ny "gylden tidsalder" for filantropien, når babyboomgenerasjonen skal skrive sine testamenter.
Skepsisen er stadig betydelig. Venstresiden vil, nå som før, helst skattelegge rikingene slik at politikerne kan bruke pengene etter eget hode. Men de har det ikke lett. Statssekretær Per Botolf Maurseth fra SV ble møtt med hoderysting langt inn i eget parti da han ifjor takket nei til 300 millioner kroner fra Trond Mohn til et nybygg ved Høgskolen i Bergen, angivelig på grunn av for høyt press i økonomien.
Det er jo vanskelig å si nei.
Privatkapitalister er stort sett bedre til å skape verdier enn statlige bedrifter. Noen av dem er også flinkere til å bruke opp pengene. Warren Buffett ga milliardene sine til Bill Gates, fordi Gates ikke er noe gjennomsnittlig bistandsdepartement, omkranset av lobbygrupper og politiske sponsorer. Når Gates bekjemper aids eller malaria, vil han ha valuta for pengene. Han kutter prosjekter som ikke gir ønsket resultat.
Eller for å ta et hjemlig eksempel:
Mens den statlige pressestøtten er blitt en pacemaker for det eksisterende pressemønsteret, klarer stiftelsen Fritt Ord å fungere som kulturell jordmortang for Morgenbladet og Le Monde diplomatique.
Fordi stiftelsen slipper bånd og føringer fra de eksisterende ordningers politiske sponsorer, kan den bruke pengene målrettet der de virkelig trengs: Å kompensere for den skyhøye billetten for å komme seg inn på mediamarkedet.
De nye filantropene hverken kan eller vil erstatte universelle velferdsordninger, men de kan, utvilsomt, sprute inn kreativitet og supplement der politikerne kommer til kort. Alternativet er at fortjente og ufortjente arvinger driver opp prisene i Blindleia enda noen hakk.
Da er det bedre - mye bedre - at Olav Thon og hans likesinnede bruker milliardene på å pynte på ettermælet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.