Store europeiske fotballklubber samarbeider med kriminelle for å sikre seg de største talentene fra Afrika. Jakten involverer korrupsjon, drapstrusler, menneskesmugling og falske pass.
I 2005 VAR MBAYE BA en av de mest lovende fotballspillerne i Afrika. Den høyreiste angriperen hadde hatt sin beste sesong for laget ASC Saloum og ble toppscorer i den senegalesiske eliteserien. Han debuterte på Senegals landslag, der han var den yngste i troppen. Autografjegere og fotografer flokket seg rundt den nye spissen på landslagssamlingen i Dakar. Nå spilte han med de virkelig store internasjonale stjernene, forbilder han før bare hadde sett på tv, fra verdensmesterskap og den europeiske mesterligaen.
Hjemme i landsbyen i Saloum visste alle at det en dag skulle bli noe stort av Mbaye Ba. Agenter hadde jaktet på ham siden han var liten gutt. De hadde lokket med Paris, Lisboa, Barcelona og store penger. Men han hadde valgt å bli hjemme for å ta vare på moren. Mbaye Ba mistet faren sin, åtte år gammel. Nå var han 21 og klar til å dra.
– På landslagssamlingen ble jeg kontaktet av en som het «John». Jeg vet ikke hva mer han het, men han var fra Norge og på jakt etter interessante spillere, sier Mbaye Ba.
Det første møtet fant sted på Hotel Novotel Dakar, et firestjerners forretningshotell med cocktailbar ved svømmebassenget. Nordmannen ga Mbaye Ba noen hundrelapper. Som vanlig er ved slike avtaleinngåelser, ble ingenting underskrevet. Men han skulle endelig få sjansen i Europa.
Der skulle han stifte bekjentskap med toppfotballens mørkeste sider.
Gatelangs i Europa. – Disse menneskene bryr seg ikke om moral. For dem er det business, business, business. Det er de store europeiske klubbene og de største agentfirmaene som er hovedaktørene i dette spillet, sier Jean-Claude Mbvoumin.
I de takhøye arkivskapene hans har han dokumentasjon om 850 tilfeller av menneskehandel i fransk fotball, gutter i alderen 13 til 19 år.
– Dette er de 850 jeg kjenner. Totalt dreier det seg om mer enn 7000 bare i Frankrike, sier Mbvoumin.
Den tidligere landslagspilleren fra Kamerun driver et lite kontor i Saint Gratin, en forstad nord for Paris. Gjennom organisasjonen Culture Foot Solidaire har han viet arbeidet sitt til å hjelpe unge afrikanske fotballtalenter som er blitt dumpet og forlatt i Frankrike.
Tusenvis av unge, afrikanske gutter driver i dag anonymt og gatelangs rundt jernbanestasjoner og slitne forsteder i europeiske storbyer etter å ha blitt lurt av agenter og dumpet av fotballklubber. Ofte er de fratatt pass og identifikasjonspapirer. Menneskehandel i fotball handler ikke bare om ukjente, unge gutter, lyssky agenter og bakgårdsklubber. Hemmelige avtaler, falske pass og politiavhør som Dagens Næringsliv har fått tilgang til, viser en omfattende kontakt mellom den kriminelle underverdenen og europeiske storklubber.
Næringsparken i Ski. For Mbaye Ba var det vanskeligste med å forlate landsbyen å kysse farvel til datteren som nettopp hadde fylt ett år. Han lovet moren å ta vare på seg selv, før han ble plukket opp og kjørt den tre timer lange turen på humpete vei til flyplassen i Dakar.
Toppscoreren fra Senegal landet på Gardermoen en iskald søndag i februar 2006, utstyrt med et månedslangt turistvisum. Han hadde på seg kortermet skjorte og tynne langbukser. Den 193 centimeter høye mannen var nettopp kåret til Senegals eliteseries nest beste spiller, men det var ingen oppstandelse på den norske hovedflyplassen da han kom. Den eneste som ventet på ham i ankomsthallen, var «John». På bilturen gjennom det ukjente landskapet så han store mengder snø. På radioen snakket de om trafikk- og snøkaos på et språk han aldri hadde hørt. Det var allerede mørkt ute.
Det var ikke noen stor klubb han skulle prøvespille for: Follo FK. Til den første treningen ble Mbaye Ba kjørt til næringsparken i Ski, forbi et storsenter, en bensinstasjon og en bilforretning. Litt tilbaketrukket fra veien lå Follohallen, en trang treningshall uten oppvarming. Mbaye Ba fikk låne en lue. Mellom treningene bodde han alene på Hotel Mastemyr, som kan skimtes fra motorveien på fylkesgrensen mellom Oslo og Akershus.
– Det var litt ensomt, sier Mbaye Ba.
Franskkunnskapene på Mastemyr og i Follo FK var så som så. Uansett var ikke fransk språket Ba foretrakk. Helst snakket han det regionale språket wolof. Han kunne ikke lese og skrive.
Prøvespillet ble ikke noen suksess. Etter bare noen få treninger i kulden takket Follo FK nei.
– Han var en fysisk stor spiller. Det var helt klart en ulempe for ham å trene i en hall på 50 ganger 30 meter. Det var nok ikke et helt rettferdig grunnlag å bedømme Mbaye Ba på, sier Erland Johnsen, den tidligere Chelsea-proffen som da var trener i Follo FK, i dag.
– Hvordan går det med ham nå? spør han.
Enveisbillett til Italia. Mbaye Ba ble kjørt til Gardermoen igjen. Ifølge reglene skal spillerne som ikke får kontrakt, sendes tilbake til hjemlandet når prøvespillet er over. Det skjedde ikke i tilfellet Mbaye Ba. Han ville ikke gi opp drømmen om å spille fotball i Europa. Dessuten hadde han lovet å sende hjem penger. Nå var han blakk. Og for landsbyens helt, etter en stor avskjed, å komme tomhendt hjem igjen etter bare en drøy uke, var utenkelig.
«John» gikk med på å sende ham til Italia i stedet, med den billigste enveisbilletten han fant. Turistvisumet gikk ut. Snart var storscoreren og talentet Mbaye Ba en illegal innvandrer på rømmen i Europa. Han gikk under jorden. Flyttet rundt. I Roma forsvant sporene etter ham.
Menneskehandlere. Det europeiske fotballforbundet Uefa opplyser at 5000 afrikanske barn og unge er blitt fraktet ulovlig til Italia for å spille fotball. I Frankrike er tallet 7000. Agenter og kurérer transporterer barn gjennom ørkenen fra den afrikanske vestkysten til det nordlige Afrika, hvor fiskeskøyter og spinkle farkoster bringer dem videre til øde strender på Kanariøyene. Derfra blir de spredt utover det europeiske kontinentet.
– Denne drømmen om en «sort diamant» får mennesker til å gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort. De ser at de kan tjene mange, mange millioner på en eneste gutt, sier den tidligere belgiske senatoren Jean Marie Dedecker.
Han har etterforsket 446 tilfeller av mistenkt menneskehandel med unge nigerianske fotballspillere. I forbindelse med etterforskningen satte det belgiske parlamentet ned en granskningskommisjon for å stanse menneskehandel innen fotball. Det samme har skjedd i Brasil. Fra Brasil og Argentina forsvinner årlig over 1000 fotballtalenter til Europa.
Fra kontoret sitt utenfor Paris mener lederen av Culture Foot Solidaire, Jean-Claude Mbvoumin, at de internasjonale fotballorganisasjonene ikke gjør nok:
– De store klubbene tar seg til rette. Sammen med de største agentfirmaene er de hovedaktørene i menneskehandelen. Fifa og Uefa gjør ingenting med problemet. Det er for store penger involvert. Klubbene bryr seg ikke om problemet, så lenge de klarer å sikre seg de beste barna, sier Mbvoumin.
Nå lever mange av barna ulovlig i Europa, og de fleste av dem tør ikke stå frem av frykt for represalier fra «agentene» eller for å bli gjenkjent av politiet. I Portugal og Nederland har det vært store problemer med «football trafficking». Men ingen land er verre enn Belgia.
Besøk fra Roma. Vinteren for litt over ett år siden banket det på døren hos fotballagenten Dirk De Vriese i Mechelen, midt mellom Brussel og Antwerpen. Utenfor sto en senegalesisk «fikser» som i hovedsak opererer i Italia. I all hemmelighet hadde han transportert to unge menn fra Roma. De hadde ikke visum, men lette etter en fotballklubb å prøvespille for. Den ene av de to var Mbaye Ba.
Dirk De Vriese er handelsreisende i fotball. Firmaet hans, I.D.V. Management, er registrert i skatteparadiset Luxembourg. Ifølge De Vriese, som i sine yngre dager fikk én kamp for det belgiske landslaget i fotball, driver firmaet mest med å speide etter talenter i Sør-Amerika for europeiske toppklubber.
Mbaye Ba husker den belgiske agenten som en pen mann med dyr dress. At han hadde stor bil. At han roste Mbaye Ba opp i skyene og lovet ham en stor fremtid.
– Jeg skulle skaffe en klubb til to senegalesiske spillere. Den ene var Mbaye Ba. Men jeg var ikke agent for hverken ham eller den andre, sier Dirk De Vriese.
Agentkontrakten viser noe annet. Den er undertegnet i Mechelen 26. mars 2007, mellom I.D.V. Management og Mbaye Ba. Den gjelder for to år og spesifiserer hvor mye agentfirmaet skal ha i honorar av spilleren.
Mbaye Ba har signert i høyre hjørne med en krusedull. Under krusedullen har agentfirmaet skrevet navnet hans med blokkbokstaver. Ettersom Mbaye Ba er analfabet, var Det internasjonale fotballforbundets (Fifa) logo det eneste han dro kjensel på i kontrakten han undertegnet. Den offisielle Fifa-logoen var godt synlig i venstre hjørne på forsiden og nede i venstre hjørne, der agenten skrev under. Men i Fifas egne oversikter, der det er 3927 autoriserte agenter, er hverken Dirk De Vriese, I.D.V. Management eller noen av firmaets andre ansatte registrert med agentlisens.
Hvem er egentlig denne Dirk De Vriese? Manageren for en klubb litt nedover i det belgiske divisjonssystemet forteller om da fotballagenten ringte ham og tilbød to unge brasilianere for prisen av én. De Vriese satt på en beholdning brasilianere han måtte bli kvitt da den halvårige deadlinen for spillersalg nærmet seg.
– Jeg kjøpte to. Sammen med en av spillerne reiste jeg til adressen De Vriese hadde oppgitt. Hårene reiste seg på kroppen da jeg fikk se hvor han hadde stuet dem. En voksen brasilianer passet et tyvetall unge gutter, brorparten mellom 16 og 20, på et lite rom over baren han drev i Brussel. De satt der som skremte fugler, sier mannen, som fortsatt er manager i den belgiske klubben, men som ikke vil ha navnet sitt i avisen.
– Dette er sladder. Historien er usann fra ende til annen, sier Dirk De Vriese.
De Vriese samarbeider også med de store fotballklubbene i Europa. Stolt forteller han at talenter han har hatt i stallen sin, nå spiller for Arsenal, Tottenham, Hamburger SV, Chelsea og PSV Eindhoven. Under en ungdomsturnering i Peru i 2001 oppdaget han det 16 år gamle argentinske stortalentet Javier Mascherano, arrangerte et hotellmøte med foreldrene hans og tilbød Mascheranos far, en arbeidsløs ingeniør fra Buenos Aires, jobb som bussjåfør for det belgiske laget Gent i et forsøk på å lokke Mascherano til Belgia. Mascherano endte i stedet, via omveier, opp som stjerne i Liverpool.
Men Dirk De Vriese fikk ordnet prøvespill i Belgia for Mbaye Ba.
Kampfiksing. I april 2007 begynte Mbaye Ba å trene med det belgiske eliteserielaget Lierse, i første omgang for reservelaget, til tross for at han var i Belgia ulovlig. Han hadde blitt tynn etter oppholdet i Roma. Treningen hadde vært sporadisk og mangelfull. I kampen mellom Lierse og Westerlo viste Mbaye Ba seg likevel frem og scoret to ganger da laget hans vant 4–1.
Skulle det endelig gå bra med Mbaye Ba?
Lierse var en klubb i store problemer. På banen gikk det mot nedrykk. Utenfor banen var det enda verre. I to år var klubben blitt etterforsket for kampfiksing, en etterforskning som involverte kinesisk mafia, sexorgier med skjult kamera, pistoler mot tinningen og trusler om å skade døtre og sønner. Klubbens hovedsponsor gjennom 20 år trakk seg. Lierse var nær konkurs da Mbaye Ba fikk beskjed om at han likevel ikke var ønsket.
– Jeg hadde ikke noe med spillerne på reservelaget å gjøre, og husker ikke Mbaye Ba. Dirk De Vriese har jeg spilt mot, men kjenner ham ikke utover det, sier tidligere landslagsspiller Kjetil Rekdal, som var hovedtrener for Lierse fra 2006 til 2007.
Uten utsikter til å tjene penger på Mbaye Ba, mistet Dirk De Vriese interessen. Han sluttet å ta telefonen. Ga ikke lenger penger til mat. Og snart ble Mbaye Ba kastet ut av det billige, tostjerners hotellet han bodde på, like ved bussterminalen i Antwerpen.
Falske pass. I fotballens verden har man funnet en måte å gjøre ulovlige spillere lovlige på.
Manasseh Ishiaku var et ungt stortalent som kom til Europa fra Nigeria. Der hadde han spilt på et akademi, blant annet eid av Nigerias tidligere sportsminister og drevet av en belgisk trener utestengt på livstid fra belgisk fotball etter en bestikkelsesskandale i 1998. I likhet med John Obi Mikel ble Ishiaku fraktet til Europa som mindreårig. Han var 17 år og ikke gammel nok for profesjonelt spill etter Fifas regler.
Akademiet plasserte ham i den belgiske klubben KSV Roeselare, med en plan om å selge stortalentet videre til en større klubb og tjene store penger. Kontrakten, som Dagens Næringsliv har tilgang til, viser at bakmennene var sikret 70 prosent av en fremtidig salgssum, klubben 30 prosent og spilleren ingenting.
For å kunne vise ham frem for de store klubbene, måtte han spille regelmessig så fort han kom til Belgia. Dette løste klubben ved å gi penger til agenten, som så betale sin kontakt ved den nigerianske ambassaden i Brussel 750 euro for å få et nytt pass der stortalentet Manasseh Ishiaku plutselig var ett år eldre, og dermed spilleberettiget. Med håndskrift var fødselsdatoen 9. januar 1983 gjort om til 9. januar 1982, stemplet og godkjent av ambassaden.
I politiavhør har både agenten og klubben innrømmet «ordningen», men skyldt på hverandre.
Manasseh Ishiaku er i dag født i 1983 igjen og er blitt landslagsmann for Nigeria. Ifjor ble han solgt til den tyske bundesligaklubben Duisburg, der han er toppscorer. Han lever fortsatt i frykt for å bli oppsøkt av sine gamle bakmenn, og ønsker derfor ikke å gi noen kommentarer til avisen.
– I internasjonal fotball kryr det av skruppelløse mennesker. Ofte går prostitusjon, narkotika og fotball gjennom samme kanaler, med de samme folkene som står bak. Alt handler om å sikre seg de beste spillerne eller de største pengene. Slikt skaper mange forferdelige skjebner. Jeg har sett flere av dem, sier den tidligere belgiske senatoren Jean Marie Dedecker.
Hans arbeid med å kartlegge menneskehandel innen fotball gjorde at han ble truet på livet.
– Akkurat som det finnes hvitvasking av penger, finnes det hvitvasking av spillere. På grunn av regelverket som krever at spillere fra land utenfor EU må være over 18 år, blir unge afrikanske talenter sendt til de mest korrupte landene i EU, som Romania og Bulgaria. Der har agenter og klubber kontakter i byråkratiet og i det politiske liv som på kort varsel kan fikse at de unge afrikanerne enten blir eldre eller EU-borgere. Slik havner de enkelt i storklubbene, sier Jean-Claude Mbvoumin, lederen av Culture Foot Solidaire utenfor Paris.
Det vakte internasjonal oppsikt da det kom frem at Chelsea brøt Det internasjonale fotballforbundets strenge regler ved å knytte til seg den nigerianske unggutten John Obi Mikel. Den styrtrike London-klubben plasserte Mikel på et idrettsgymnas i Norge i påvente av at han fylte 18 år og ble myndig.
En annen storklubb går lenger.
Barcelonas barn. Så sent som for noen uker siden kom Wilifred Kaptoum, en 12 år gammel gutt fra Kamerun, til den spanske mesterklubben FC Barcelona. Dette bekrefter Joly Ndjock, generalsekretær i Samuel Eto'o-stiftelsen, som driver akademiet i Kamerun der Kaptoum ble hentet fra. FC Barcelona opplyser selv at klubben ifjor også hentet tre andre gutter fra Kamerun: Enguené Onana (11), Alain Ebwelle (12) og Vivald Bakayock (13). Felles for disse fire og andre barn fra Nigeria, Ekvatorial-Guinea, Senegal og Makedonia er at de må flytte til Barcelona, der de også får skolegang og lærer spansk.
– For øyeblikket går det ni barn fra Kamerun på La Masia, sier internasjonal pressesjef Chemi Terés i FC Barcelona.
Klubben opplyser at barna kommer uten foreldre. Målet er å gjøre barna gode nok til å spille for Barcelona eller å selge dem til andre toppklubber når de blir voksne.
– Dette høres merkelig ut. En klubb som frivillig sponser FNs barneorganisasjon, Unicef, og i tillegg har Unicef-logoen på drakten, bør gjøre disse tingene riktig, sier Per Ravn Omdal, tidligere visepresident i Det europeiske fotballforbundet, Uefa.
FC Barcelona etablerte akademiet La Masia i 1979, og har drevet det siden. Klubben beskriver La Masia som hjertet i Barcelonas ungdomsutvikling. Skolebygningen på 620 kvadratmeter, fordelt på to etasjer, ligger rett utenfor stadionet Camp Nou. Akademiet huser 60 barn, og har blant annet fire store sovesaler. La Masia har alt opp noen av verdens beste spillere – blant andre Barcelona-spillerne Xavi og Carles Puyol, Arsenal-stjernen Cesc Fàbregas og Liverpool-keeper «Pepe» Reina – men det er først nå klubben har begynt å hente inn barn fra Afrika.
Klubben driver også en fotballskole i Barcelona for barn som er for unge til å gå på La Masia. Kilder i FC Barcelona opplyser at den yngste afrikaneren på denne skolen i dag, er en seksåring fra Kamerun.
Dagens Næringsliv har gjentatte ganger spurt FC Barcelona om skoleordningen med de afrikanske barna er klarert med Fifa. Dette har den spanske storklubben ikke ønsket å svare på.
Per Ravn Omdal er tidligere styremedlem i Fifa. Nå er han styremedlem i Uefa og nestleder i Uefas Fair Play- og samfunnsansvarskomité, og dermed fortsatt en sentral person i spørsmål om menneskehandel innen fotball. Det var han som på vegne av Uefa ledet forhandlingene med EU om de gjeldende overgangsreglene i internasjonal fotball.
– Da vi utarbeidet disse reglene, var det største problemet hvordan klubbene fjernet barn fra sitt naturlige oppvekstmiljø. Det var 5000 afrikanske barn og unge bare i Italia, bragt dit av gud vet hvem. Én promille lyktes. Resten ble sosiale utfordringer.
– Men er det ikke bra for barna at de havner i Barcelona?
– Argumentet om at de får det så bra i storklubbene, hører vi stadig, men det blir ikke mindre tøvete av den grunn. Det finnes langt flere eksempler på at det motsatte skjer, at barna får det verre når de fjernes fra foreldre og blir gående rundt i Europa, sier Omdal.
Jean-Claude Mbvoumin i Culture Foot Solidaire vil ikke uttale seg konkret om FC Barcelonas import av barn, men bekrefter at han gjennom arbeidet sitt har sett europeiske storklubber involvere seg med stadig yngre barn.
– Ikke bare kriminelle agenter, men også mange europeiske klubber kjøper barn helt ned i 10–11-årsalderen fra Afrika, sier han.
Bomber og løpegutter. På Hotel Terminus, det tostjerners hotellet like ved bussterminalen i Antwerpen, fikk Mbaye Ba vanligvis servert frokost. Da det nærmet seg sommeren 2007, sluttet han å spise. Agenten Dirk De Vriese hadde plassert ham i et knøttlite rom over Café Puchkin, en østeuropeisk bar i den slitne enden av jernbanestasjonen, til en pris av 25 euro natten. På Café Puchkin foregår det åpenlys narkotikaomsetning, og baren, som for vanlige gjester holder åpent til klokken fire om natten, er et tilholdssted for russere og ukrainere som driver forretning i underverdenen.
– Jeg kjenner Mr. De Vriese, sier innehaveren av Café Puchkin, Rudi Dom.
– Mbaye Ba var en hyggelig gutt. Men Dirk De Vriese betalte aldri det han skulle betale. Jeg venter fortsatt på pengene hans, sier Dom, som forsøkte å hjelpe Mbaye Ba da han så hvor ille han hadde det.
I et brev til Dirk De Vriese datert 4. september 2007 skriver Dom at agenten har beslaglagt Bas pass, og etterlyser tre måneder uteblitt betaling for rommet. I brevet, som også belgisk politi er i besittelse av, skriver Rudi Dom videre at han er lei av å møte De Vrieses løpegutter og gir ham to dager på å betale – «hvis ikke pengene kommer, vet jeg hva jeg skal gjøre».
– Jeg skulle betale for én måneds opphold. Det var snilt av Rudi Dom å la gutten bo der lenger, men det var ikke jeg som skulle betale, sier Dirk De Vriese.
Mbaye Ba kjente aldri til brevet fra bareieren til agenten. Han slet med å overleve. Kreftene forsvant. Han spiste det han fant i søppelkasser, hvis han orket å spise i det hele tatt. Sulten holdt ham våken på nettene. Han hadde sluttet å trene, var hele tiden redd for å bli oppdaget uten pass. Han tigget penger i gatene rundt jernbanestasjonen.
– Når jeg fikk stukket til meg litt penger, kjøpte jeg et telefonkort og ringte til datteren min i Senegal, sier Mbaye Ba.
En grå oktoberdag ifjor hørte han plutselig en mann som lo høyt og snakket wolof i mobiltelefonen sin. Han så snill ut. Mbaye Ba gikk bort til ham og ba om hjelp. Sammen gikk de til politiet.
Oslo, sent i april 2008. «John» setter seg ned i en sofagruppe på en kafé i Torggata. Han har papirene sine hulter til bulter i en liten ryggsekk. På et nokså krøllete ark med skriblerier om prosenter i margen, står navnene på spillerne han har fått til Norge. Han nevner klubber som Notodden, Alta, Molde, Hønefoss, Sandnes Ulf og Sparta Sarpsborg.
– Jeg har litt dårlig samvittighet når det gjelder Mbaye Ba, sier «John».
«John» er den ulisensierte spilleragenten Jon Thorstensen. Han vil ikke være Fifa-agent, synes det er et irrelevant eksamenspapir. Selv kaller han seg talentspeider, men er utdannet arkitekt. Han er gift med en marokkansk kvinne, har konvertert til islam og er ofte i Afrika og ser etter nye talenter.
– Jeg lot Mbaye dra til Italia når jeg ifølge regelverket skulle ha returnert ham til Senegal. Kona hans var bekymret, og han hadde jo den lille datteren sin. Det er egentlig en alvorlig sak. Hadde vi gitt ham tid, kunne han blitt en suksesshistorie. Mbaye Ba var veldig god. Men du må lykkes der og da. Det er nådeløst. Det stilles for høye umiddelbare krav til afrikanske spillere. De er så mange, så gode og så billige. Klubbene kan velge og vrake, og spillerne blir devaluert.
– Har du kontakt med Mbaye Ba nå?
– Nei. Han ble borte.
– Hvordan husker du ham?
– Han var meget god. Goalgetter. God kombinasjonsspiller. Men litt av en r#229. Fra langt inne på landsbygda. Skulle bare spise kjøtt, ikke egg. Han var litt sånn Crocodile Dundee.
– Hvorfor driver du med dette, du som er arkitekt?
– Lidenskap. Jeg har alltid drevet med fotball. En gang håper jeg å bli rik på det, sier Jon Thorstensen.
Lykkejegere. Uten offisiell lisens har Jon Thorstensen innledet samarbeid med Fifa-agent Jim Solbakken, forretningspartner med den tidligere Manchester United- og landslagsspilleren Ole Gunnar Solskjær. Men Thorstensen tilbyr også afrikanske fotballtalenter til norske finansmiljøer. En av dem er El Hadji Makhtar Thioune, som ble kåret til den beste spilleren i Senegals eliteserie i 2005, foran Mbaye Ba.
El Hadji Makhtar Thioune bor nå i Sarpsborg, der han spiller for Sparta. Den senegalesiske fotballspilleren er delvis eid av to norske aksjemeglere, Erlend Lilleberg i First Securities og Per Bråthen i Carnegie, og bilselger Rolf Krogstad. Kontrakten ble signert på First Securities' kontorer i Fjordalleen på Aker Brygge før sesongen 2006:
– Vi betaler en del av spillerens lønn, mot at vi skal få en «cut» når han selges, sier Erlend Lilleberg.
Mens årets spiller i Senegal i 2005 er blitt tre norske forretningsmenns eiendom, er toppscoreren fra Senegal samme år hovedpersonen i en belgisk politietterforskning. Fotballagent Dirk De Vriese er anmeldt for ulovlig menneskehandel med den senegalesiske fotballspilleren Mbaye Ba. Det forteller sentrale kilder i det føderale politiet i Belgia. Dirk De Vriese bekrefter at han er under etterforskning.
– Jeg ble anmeldt av mennesker uten lovlige papirer. Slikt skjer ofte. De går til anmeldelse med håp om at politiet setter i gang etterforskning, som gjør at de får bli lenger i landet mens etterforskningen pågår. Jeg skjønner logikken, selv om de lyver. Nå har jeg vært i avhør, og det får være opp til politiet å avgjøre hvem som lyver eller snakker sant, sier De Vriese.
– I agentkontrakten med Mbaye Ba står det at firmaet ditt har Fifa-lisens. Fifa opplyser at dere ikke har det.
– Vi driver med rådgivning.
– Så dere har ikke Fifa-lisens?
– Vi rådgir klubber. Da har du fått svar på alt du ville.
***
Det ryddige, lille rommet der Mbaye Ba bor, lukter sterkt av fukt. Det er innredet med utdaterte møbler han har fått av andre senegalesere i Antwerpen. En madrass ligger ved siden av kjøleskapet. I en bag har han brettet sammen den hvite fotballgenseren fra Follo, med nummer 29 på ryggen. Vegguret bak ham står stille. På den gamle tv-en ruller et videoopptak av VM-kampen mellom Senegal og Sverige fra 2002. For mindre enn tre år siden spilte han sammen med flere av spillerne på skjermen.
– Jeg trener hver dag nå, for meg selv eller sammen med folk jeg møter i parken her borte. Men jeg har mistet veldig mye av selvtilliten. Jeg har vært helt knust, sier han.
Han sier han prøver å glemme det som har skjedd. Tidlig hver morgen går han til moskeen på den andre siden av parken for å be.
– Det var en tid jeg prøvde å ikke eksistere. Jeg spiste ikke, drakk bare vann fra springen, lå helt rolig på sengen, nesten som en slags meditasjon, jeg lå der og ba til Allah om hjelp.
Flere steder i rommet har han plassert bilder av datteren sin. Han har et album med bilder bare av kona, som var modell. Nå bor de sammen med Mbaye Bas mor i Saloum. Ingen av dem har jobb. Selv får han et rom og 250 euro å leve for i måneden av sosialkontoret i bydelen i Antwerpen.
– Jeg drømmer om å få spille med drakt nummer 11. Jeg er fortsatt bare 24 år. Jeg er sikker på at jeg kan komme tilbake, bli en stor fotballspiller igjen. Så skal jeg tjene penger og reise hjem.
Diskutér menneskehandel med fotballtalenter under.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.