Nå er det dokumentert, det jeg har gjentatt til det kjedsommelige. Det var faktisk verre enn jeg trodde. Mer enn hele den økte norske prisveksten i fjor kom fra utlandet.

Prisveksten på norsk verdiskaping som ikke er i konkurranseutsatt sektor var kun 1,3 prosent, langt under inflasjonsmålet i pengepolitikken på to prosent og en nedgang fra 1,9 prosent året før (se kronikk fra SSBs von Brasch, Kristiansen og Sletten i DN 24. februar).

Dette har vært min hovedinnvending mot de ekstraordinære renteøkningene fra starten av. Renten virker sterkt på husholdningenes kjøpekraft, men inflasjonen kommer ikke derfra. Dermed har norske husholdninger ikke bare båret mye av kostnadene ved høy importert inflasjon, men også for en rentepolitikk som ikke virker.

Dobbelt byrde, altså. Og en trippel byrde, hvis vi også tar med stramme statsbudsjett av frykt for at Norges Bank skal ta enda hardere i, selv om både strømstøtte og sosiale prioriteringer har bidratt vesentlig til å lette denne byrden. Og en firedobbel byrde, hvis vi i lønnsoppgjøret skulle latt eierne sitte igjen med mer av verdiskapingen, også det i frykt for hva Norges Bank skal finne på.

Dette går ikke. Sånn kan vi ikke ha det.

I takt med at denne realiteten har sunket inn, har også tilhengerne av renteøkningene kommet med nye argumenter. Først var det at arbeidstagerne ville kreve prisveksten kompensert gjennom økte lønnskrav, uten at arbeidsgiverne hadde lønnsevne til det, og derfor måtte økt prisene også her hjemme. Men sånn fungerer ikke norsk lønnsdannelse.

Deretter var begrunnelsen at det også var norsk inflasjon. Men det stemmer altså heller ikke.

Så, i årstalen sin, forklarte sentralbanksjefen at det var nødvendig å stoppe bedriftene fra å dekke inn de økte kostnadene på strøm og importerte varer og tjenester.

Dette er oppsiktsvekkende.

For det første kan vi ikke føre en økonomisk politikk for at bedrifter ikke skal kunne dekke kostnadene sine og heller risikere konkurs. Økt importert prisvekst må kunne «ramme» sluttbruker. Vi har avvist strømstøtte til bedriftene nettopp fordi de kan og skal velte strømkostnadene over på kundene.

For det andre er ikke dette noe de kan gjøre mer enn en gang. En prisoverveltning blir ikke inflasjon, som er vedvarende prisøkninger (Knut Røeds innlegg i DN 28. februar).

Nå har Norges Bank gradvis trukket inn svak kronekurs som begrunnelse for renteøkninger. Dette er jeg enig i at må tillegges vekt. Norge er et lite land med frie kapitalbevegelser til og fra utlandet. Vårt rentenivå er ikke frikoblet fra internasjonale renter.

La oss være enig i at det i så fall er begrunnelsen for de ekstraordinære renteøkningene etter mars i fjor. Det ville vært en viktig avklaring. For eksempel har ikke rentens virkning på kronekursen betydning for fattigdomsbekjempelse i statsbudsjettet eller arbeidstagernes andel av verdiskapingen i lønnsdannelsen.

Vi bør føre en rentepolitikk som demper store svingninger i kronekursen. Da må vi til en viss grad følge internasjonale renter. Men vi har en viss frihet til å avvike. Hvor mye vet ingen. Det avhenger av komplekse sammenhenger og av situasjonen, både her hjemme og internasjonalt.

Rentesetting ut fra hensynet til kronekursen ville krevd en egen analyse nettopp ut fra det formålet. Den analysen har ikke Norges Bank gitt oss. Det krever en vurdering av hva som bestemmer kronekursen på lengre sikt.

Frontfagsmodellen for lønnsdannelsen vil for eksempel stabilisere kronekursen selv med et særnorsk rentenivå og bidra til en viss dekobling fra internasjonale renter.

Dette stiller imidlertid hele inflasjonsmålet i et nytt lys. Vi må i så fall ta en «omvendt Gjedrem».

Som sentralbanksjef på slutten av 1990-tallet omdefinerte Svein Gjedrem valutakursmålet til et inflasjonsmål ved å si at for å holde stabil kronekurs, må vi ha en inflasjon på linje med utlandet. Det formelle inflasjonsmålet ble først innført noen år senere, 29. mars 2001.

En «omvendt Gjedrem» ville vært om Norges Bank sa at for å holde stabil inflasjon, må vi ha en stabil kronekurs. Et slikt regime kunne både vært logisk og gunstig i dagens situasjon. Og det ville vært helt forenlig med frontfagsmodellen for lønnsdannelsen, som en streng inflasjonsstyring ikke er.

Et renteregime som forsøkte å styre innenlandsk økonomi strengt, samtidig som både inflasjon og lønnsvekst var knyttet til utlandet, ville kollapset. Men forskjellen på et fleksibelt inflasjonsmål og et fleksibelt kronekursmål trenger ikke være stor. I så fall må Norges Bank med et fleksibelt inflasjonsmål knytte rentesettingen til dens effekt på kronekursen når inflasjonen i Norge kommer utenfra, slik som nå.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.