Sentralbankens mandat har gjennom historien vært endret i tråd med samfunnets økonomiske utfordringer. Ofte har det skjedd i etterkant at nye utfordringer har dukket opp og synliggjort at de rådende dogmene og styringsnarrativene er passé.
Sentralbankens mandat og praksis i dag gjenspeiler ikke godt nok dagens utfordringer. Dagens pengepolitikk må oppdateres.
Det er ikke noe fasitsvar på hvordan pengepolitikken best bør innrettes. Gjennom historien har vi løst dette på forskjellige måter, i lys av de utfordringene samfunnet har stått overfor, og avhengig av hvilke interesser som har vunnet frem.
I løpet av 1800-tallet var den norske kronen knyttet til både en sølvstandard og en gullstandard. Etter annen verdenskrig var pengepolitikken i Norge knyttet til forskjellige fastkursregimer.
Fra 1992 til 1999 hadde vi et mer fleksibelt valutakursmål, før vi fikk et inflasjonsmål som ble formalisert i 2001.
Etter finanskrisen i 2008 kom det en erkjennelse internasjonalt av at en hadde vært for opptatt av inflasjonen og undervurdert gjeldsvekst og følgende finansiell ustabilitet. Det norske inflasjonsmålet ble i 2018 justert fra 2,5 til 2 prosent. Da ble det også slått fast at Norges Bank skal bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting, samt bidra til finansiell stabilitet.
I perioden med inflasjonsmålet har den årlige inflasjonen variert mellom 0,4 prosent og 3,8 prosent. I hvilken grad den lave inflasjonen i perioden skyldes sentralbankens pengepolitikk eller andre forhold, som billig import, vet vi egentlig ikke. Rentesettingen virker tregt på inflasjonen, og gjennom flere kanaler.
I fjor ble prisveksten betydelig høyere enn målet, og endte på 5,8 prosent. Ifølge SSBs siste prognoser ligger den an til å bli 5,0 prosent i år.
I møte med den høye prisveksten har Norges Bank, med henvisning til inflasjonsmålet, satt opp styringsrenten fra nær null like etter pandemien til for tiden 3,0 prosent. Prisveksten i Norge nå er imidlertid i all hovedsak importert. I den grad høyere priser skyldes innenlandske forhold, er det på grunn av overvelting av de importerte prisene og energiprisene, om vi skal tro analysen i SSBs foreløpige nasjonalregnskap for 2022.
Det betyr i så fall at styringsrenten ikke virker på inflasjonens årsaker, annet enn ved at den importerte prisveksten begrenses gjennom et forsvar av kronekursen. Det er ikke uviktig. Men vi vet også at renteøkningene kan bidra til en nedgang i realøkonomisk aktivitet og dermed unødvendig økning i arbeidsledigheten, etter en periode der flere for første gang har kommet inn i arbeidslivet.
Det er foreløpig ingen indikasjoner på at prishoppet det siste året vil gi en vedvarende høyere inflasjonsrate enn den vi har hatt de siste 20 årene, men det kan skje. Imidlertid er det nå ingen grunn til å tro at ikke frontfagsmodellen vil sørge for en rimelig avveining av lønnsvekst og konkurranseevne også fremover.
Nå bør vi revurdere formålet for sentralbanken. Både nivået på inflasjonsmålet og den relative vektleggingen av inflasjonsmålet opp mot andre relevante hensyn, som sysselsetting, finansiell stabilitet og kronekurs bør vurderes.
Et nytt element bør etter mitt syn også inkluderes i mandatet: grønn omstilling. Fremtidens sentralbank vil måtte ta grønne hensyn, både fordi den er en viktig samfunnsinstitusjon som bidrar til å fremme samfunnets mål, og fordi klimarisiko er i ferd med å bli en stor trussel for det finansielle systemet.
Overgangen til fornybar energi vil også, som vi har opplevd det siste året, medføre raske svingninger i priser og påvirke inflasjonen i Norge vesentlig. Det vil måtte påvirke pengepolitikken.
I 2021 fikk Bank of England omstilling til nullutslippssamfunnet som del av sitt mandat. Mange andre sentralbanker har bærekraftshensyn enten eksplisitt eller implisitt i mandatet, men Norges Bank er ikke blant disse. Mandatet bør derfor endres slik at miljøhensyn inkluderes, for eksempel ved at omstilling til nullutslippssamfunnet nevnes eksplisitt.
Som Mark Carney, den tidligere britiske sentralbanksjefen, sa: «Når klimaendringene blir en avgjørende faktor for finansiell stabilitet, kan det allerede være for sent».
Sentralbankens mandat har ofte blitt endret etter at et nytt problem har gjort seg gjeldende. Mer reaktivt, enn aktivt. Ofte skygger politikere unna disse debattene, i frykt kanskje for å bli beskyldt for å ville politisk styre renten, som jo egentlig ingen seriøse aktører ønsker. Men vi bør ikke være redd for en politisk debatt om pengepolitikkens rolle og formål.
Til syvende og sist er det tross alt Stortinget som vedtar sentralbankloven.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.