Det handler lett om 1970-tallets feil når vi diskuterer næringspolitikken: massive industriprosjekter som feilet, subsidiesluk og manglende politiske vilje til å la dårlige bedrifter gå konkurs. Det var ikke bare den politiske høyrebølgen som knakk det industripolitiske regimet i Norge, men en fundamental endring innad i sosialdemokratiet.
Når Arbeiderpartiet nå går til valg på en såkalt ny næringspolitikk, er det like mye et oppgjør med de siste tredve årene, med Brundtland, Jagland og Stoltenberg.
Debatten om 70-tallet kan lett gi et inntrykk av at frontene i næringspolitikken er skarpe og uforanderlige, men sannheten – på tross av en dørfabrikk i Årdal – er at næringspolitikken har vært preget av en overordnet konsensus. Vi legger stor vekt på rammevilkårene som skatt, markedsadgang og finanspolitikken, men har samtidig en aktiv næringspolitikk på minst to måter:
- Vi har et stort statlig eierskap i internasjonal målestokk, også i borgerlige regjeringsperioder.
- Vi har en aktiv politikk for statlig tilrettelegging for både næring generelt og enkeltnæringer.
Norge har aldri hatt en såkalt næringsnøytral politikk, hverken med rød eller blå side. Vi kan diskutere økonomen Maria Mazzucato til vi blir blå i ansiktet, men faktum er at under et borgerlig flertall har staten opprettet et investeringsselskap med klimaformål (Nysnø), forpliktet seg til milliarder av kroner for å utvikle karbonfangst og -lagring, etablert regionale investeringsfond og opprettholdt et stort og omfattende virkemiddelapparat gjennom Innovasjon Norge.
Spesielt nyliberalt eller thatcheristisk er det ikke.
Det oppsiktsvekkende med Arbeiderpartiets nye politikk er derfor ikke egentlig at de ønsker en såkalt aktiv næringspolitikk. Det er at de går til valg på et radikalt skifte i hvordan vi tenker rundt hva staten skal styre og – like viktig – hvordan staten skal styre.
Det er her de går i klinsj med den lange linjen i næringspolitikken fra blant annet Brundtland og Stoltenberg.
Et klokt statlig eierskap innebærer at staten har en klar begrunnelse for å eie noe, for eksempel at vi ønsker å ha et sterkt teknologi- og finansselskap med hovedkontor i Norge. Hvis ikke, bør staten gradvis selge seg ned når prisen er gunstig.
Staten som eier må ikke være en hemsko for selskapene, og det er verdt å minne om at også bastant ideologisk motstand mot statlig eierskap kan være det.
Da jeg var næringsminister var staten for eksempel med på en milliardemisjon i Kongsberg som sikret dem oppkjøpet av Rolls-Royce. Et utenlandsk selskap kom dermed på norske hender, men det var ikke begrunnelsen for at staten var med. Det var en vurdering av de forretningsmessige sidene av saken.
Samtidig solgte vi oss ned i selskapet Entra som driver med eiendom. Da protesterte venstresiden kraftig, noe som betyr at de enten er ekstremt bekymret for at staten ikke skal eie et helkommersielt eiendomsselskap uten strategisk betydning, eller at de mener staten bør eie det den gjør til enhver tid. Alltid. Uansett.
Det er mulig det kan kalles en aktiv næringspolitikk, men det vitner om særdeles passiv tankegang.
Men hvordan staten oppfører seg som eier, er minst like viktig. Når Arbeiderpartiet plutselig varsler at norske arbeidsplasser og nyutvikling i Norge skal bli to nye mål for staten som eier, og ikke høyest mulig avkastning over tid, er det et radikalt brudd med det som også har vært sosialdemokratisk politikk.
Hvorfor er det problematisk? Vi ønsker jo alle flere arbeidsplasser i Norge?
Måten vi håndterer det statlige eierskapet på, har en dypt politisk begrunnelse. Det handler ikke om selskapenes rettigheter eller noe slikt abstrakt, men om forvaltningen av våre felles verdier. Vi vil ha ryddige linjer mellom staten og selskapene rett og slett fordi det er den beste måten å forvalte verdiene våre på over tid. Det norske folks verdier. Og dette skaper flest arbeidsplasser over tid.
En bedrift som ikke tjener penger, kan ikke levere trygge arbeidsplasser.
Når Ap varsler både mer styring av selskapene, og nye mål for virksomhetene, er de farlig nær å åpne døren på vidt gap for nettopp den type politikk vi forlot for førti år siden. Staten skal være en aktiv eier, har mål, forventninger og kan i praksis bytte ut styrer. Men hvis den bruker selskapene som politiske verktøy, forringes trolig verdien over tid.
Det er kanskje hakket bedre enn det jeg kaller Lorry-metoden, hvor den personifiserte statsmakt fyrer av tekstmeldinger på kveldstid for å styre selskapene, men fordelen da var tross alt at spillereglene var relativt klare. Fastlagt av Stortinget selv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.