I et innlegg i DN 1. desember hevder NHO-direktør Ole Erik Almlid og administrerende direktør i NHO Service og Handel Anne-Cecilie Kaltenborn nokså optimistisk at «velferdstjenesteutvalget en gang for alle vil avklare hva som er fakta » om superprofitt hos private leverandører av offentlig finansierte velferdstjenester.
Innlegget må være skrevet i god tid før utvalget overleverer sin utredning til statsråden 1. desember, og jeg skal ikke spekulere i hvordan de mener å ha informasjon om utvalgets funn, men kan bare konstatere at kilden må ha vært dårlig.
Som medlem av utvalget må jeg skuffe dem. Utvalget avklarer ikke spørsmålet om superprofitt en gang for alle. En av våre viktigste konklusjoner er tvert imot at tallgrunnlaget er svakt og at det for fremtiden bør være mye enklere å gjennomføre kartlegging og analyser av private leverandører av offentlig finansierte velferdstjenester.
Et samlet utvalg tilrår derfor at det settes i verk tiltak for økt transparens om eierskap, organisering og økonomi hos private aktører.
Et samlet utvalg sier videre at «vi ikke kan utelukke at det realiseres meravkastning utover normalavkastning (superprofitt) hos aktører i de ulike velferdssektorene». Utvalget sier imidlertid at økt innslag av «private equity»-fond indikerer at det er lønnsomt å investere i offentlig finansierte velferdstjenester.
Et flertall i utvalget argumenterer for at «det ikke er mulig å anslå̊ størrelsen på denne superprofitten presist nok ved å anvende standardmetoder for beregning av superprofitt på eksisterende regnskapsdata uten omfattende justeringer». Flertallet mener videre at driftsmargin gir et bedre uttrykk for lønnsomhet, fordi det er så lavt kapitalbehov i velferdstjenestesektoren.
Et mindretall i utvalget – som undertegnede tilhører – forsøker basert på utvalgets tilgjengelige tallgrunnlag, å gjøre en grov beregning av superprofitt. Vi beregner merprofitten til 1,1 milliarder kroner i 2018, basert på et egenkapitalavkastningskrav før skatt på fem prosent.
Mindretallet mener også at driftsmargin er dårlig egnet for å sammenligne lønnsomhet mellom sektorer med ulik risiko og kapitalbehov, slik flertallet gjør når de sammenligner driftsmargin i offentlig finansierte velferdstjenestesektorer på 5,3 prosent, med gjennomsnittet for norsk næringsliv (utenom finans og annet) på 5,7 prosent.
På barnehagesektoren er tallgrunnlaget bedre, og et samlet utvalg mener at den relativt høye lønnsomheten i private barnehager kan tilsi at kommunene har utbetalt unødvendig mye i offentlige tilskudd til private barnehager.
Et samlet utvalg anbefaler derfor følgende på barnehagesektoren:
- Innføre krav om selvstendig rettssubjekt for alle barnehager
- Gi kommunene betydelig mer fleksibilitet i styringen. Kommunene får ansvar for å bestemme finansieringsform, finansieringsnivå mv.
- Presisere i barnehageloven at varigheten på tilskudd følger budsjettåret og er ett år.
- Vurdere om gevinster ved salg av eiendommer må̊ anses som ulovlig statsstøtte til kommersiell eiendomsvirksomhet.
Utvalget anbefaler også at tilskuddene bedre bør tilpasses de private barnehagenes faktiske utgifter. Dette samsvarer med regjeringens forslag i statsbudsjettet for 2021 om å nedjustere pensjonspåslaget til private barnehager, fordi barnehagene har fått utbetalt betydelig mer i tilskudd til pensjon enn sine faktiske pensjonsutgifter.
Almlid og Kaltenborn påpeker i sitt innlegg at «utvalget skal ikke diskutere for eller mot bruk av private». Det er riktig, og i motsetning til innholdet i utvalgets arbeid er det ingen hemmelighet at departementet som leder sekretariatet, Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), i juli i år valgte å presisere at utvalget i sitt arbeid skal legge til grunn at private aktører skal brukes, og kun vurdere spørsmålet om hva som er effektiv bruk.
Utvalget har imidlertid benyttet sin generelle frihet til «å utrede de spørsmål som det selv finner hensiktsmessig» og har formulert seg annerledes.
Et samlet utvalg sier at det offentliges «lønnsomhetsvurdering» også skal ta hensyn til at styringskostnadene øker når det offentlige setter ut sin produksjon til private aktører. Her inngår både direkte kostnader ved inngåelse av kontrakt og utforming av regulering, oppfølging, kontroll, tilsyn og sanksjoner og indirekte styringskostnader som følge av incentiver til opportunistisk adferd hos de private aktørene.
Utvalget har imidlertid ikke gjort forsøk på å anslå størrelsen på hverken direkte eller indirekte styringskostnader. Blant annet denne mangelen er bakgrunnen for en særmerknad fra mindretallet i utredningens kapittel 28.
For ordens skyld: Utvalget ble nedsatt som et ekspertutvalg høsten 2018. Undertegnede er siden 1. september i år ansatt i LO, men representerer ikke LO i utvalget.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.