Å få lov og orden i Mexico krever muligens litt mer enn et godt timet temperamentsutbrudd. Det skal Kiki Camarena (Michael Pena) få erfare etter å ha eksplodert overfor sine nye kolleger som ler av hans nidkjære, tradisjonelle etterforskningsmetoder.

Kiki er rekruttert fra USA for å hjelpe til å få bukt med en økende narkotrafikk over grensen mellom USA og Mexico, og han er ankommet akkurat idet en like nidkjær ung mann ved navn Miguel Ángel Félix Gallardo (Diego Luna) er i ferd med å danne Mexicos første narkounion, så å si. Vi befinner oss i brytningstiden før narkobaronen Pablo Escobar og narkokartellene som fremdeles rir landet som en mare var veletablerte størrelser.

Og at fristelsen var stor, er ikke vanskelig å forklare. 30 millioner dollar i uken var profitten for en gjeng mexicanske cowboyer på landsbygda da virksomheten skjøt fart. «Narcos: Mexico» er på sett og vis forløperen til de tre sesongene av «Narcos» som allerede har ligget en stund på Netflix. Serien utdyper og forklarer, og lager et kart over det rottereiret amerikanerne gikk inn i der «Narcos» begynner. To parallelle handlingstråder følger den lovlydige, rettferdighetens fanebærer Kiki og ekspolitimannen Félix som med en fot i begge leire hadde alle forutsetninger for å vite hvordan han skulle tjene store penger ved å utnytte et pill råttent og korrupt system. Historien er basert på faktiske hendelser, men heldigvis godt dramatisert: Det skal ellers godt gjøres å holde orden på kortene og dessuten forstå hvem som kan være jokere og hvorfor.

Til tross for en avslepen og nonchalant fortellerstemme som formulerer den overordnede rammen på nokså uformelt vis – «If CIA needed shit done in Mexico, DFS did it» – krever den første episoden litt tålmodighet. Det er et stort ensemble som beveger seg mellom California og ulike deler av Mexico, og ikke umiddelbart helt klart hvem som skal prege dramaet fremover. Men allerede fra andre episode fengsler historien og de to hovedpersonene trer tydelig frem; begge har hvert sitt drama med nerve som overlapper hverandre både når man forventer det og når man ikke gjør det.

«Narcos: Mexico» sneier innom komikken når man bruker arkivmateriale, som opptaket av CIAs motstykke DFS fremfører sin egen hymne – «shit too weird to make up», som fortellerstemmen slår fast – og på kostymefronten, hvor man har gått hodestups ned i sent 70- og tidlig 80-tallsmote, frisyrer og briller. Men latteren setter seg fort fast i halsen når man blir minnet på hvilken brutalitet som følger narkobandene, overløperne og de sakesløse sivile som bokstavelig talt havner i skuddlinjen.

Det som virkelig får «Narcos: Mexico» til å fungere så godt er at handlingen aldri settes på pause; Félix og Kiki har nok å henge fingrene i både privat og profesjonelt, men man har motstått fristelsen å lesse på med detaljer.

«Narcos: Mexico» kan ses uavhengig av «Narcos», men også som et smart og spennende supplement.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

I likhet med Røkke har også Olav Thon en drøm om å bygge et tårn. Bare ikke på Fornebu.
– Men det får jeg ikke lov til, og det er ganske interessant.
01:33 Min
Publisert: