Margaret Atwoods mørke roman «A Handmaid’s Tale» («Tjenerinnens beretning») fra 1985 har fått nytt liv i tv-serien som nå sendes på HBO. Når første sesong nå er halvveis, er det tydelig at ambisjonene er høye for denne versjonen av historien om et samfunn der totalitære krefter med skarpt religiøst tilsnitt har tatt over og blant annet gjort slaver av fertile kvinner i en verden der fruktbarheten har falt drastisk.

Man har blant annet boret dypere i de personlige forholdene, og i episoden som ble sluppet denne uken får vi flere demonstrasjoner av maktens mer subtile nyanser; for én ting er den helt reelle trusselen om tortur og voldsom død om man ikke underkaster seg regimets regler. En annen er det psykologiske spillet som etter hvert utvikler seg mellom hovedpersonen Offred (Elizabeth Moss) og mannen som håper å kunne befrukte henne for å skaffe seg og sin kone et barn.

Kommandøren (Joseph Fiennes) bruker den samme retorikken som benyttes av dem som vil begrense andres – kvinners – rettigheter i politisk, religiøst eller personlig øyemed. Den personlige friheten som er gått tapt er jo blitt erstattet med noe mye bedre: Respekt, om enn i ordets snevreste betydning, og muligheten til å fullbyrde ens biologiske imperativ.

Da romanen kom i 1985, var det ingen som trodde at Donald Trump skulle bli president i USA eller at islamister skulle opprette kalifater med slaver og daglige henrettelser. Men når tv-serien omtales og diskuteres, er det helst disse referansene man tyr til om man ønsker å antyde at den mørke historien har sine ikke helt usannsynlige paralleller i dagens virkelighet. Trump jobber iherdig med å begrense kvinners kontroll over egen reproduktivitet og jevner milepæler i likestillings- og helsepolitikken med jorden så godt han kan, mens fra IS-kontrollerte områder i Midtøsten kommer det beretninger man knapt orker å ta inn over seg.

Selvfølgelig er det fristende å dra slike sammenligninger når man blir presentert for en historie der en miljøkatastrofe har gjort at ressursene skrumper inn, og både menn og kvinner flest er infertile i et skrekkregime der bare et blikk i feil retning kan få fatale konsekvenser.

Men da Margaret Atwood skrev «A Handmaid’s Tale», satt hun i Vest-Berlin og brukte inntrykkene hun hadde med seg fra reiser inn i Østblokken. Hun brukte erfaringen hun hadde gjort seg med den helt spesielle årvåkenheten og tilbakeholdenheten som preger et samfunn der alle potensielt overvåker hverandre, den måten man brått skifter samtaleemne på, den måten informasjon flyter fra person til person uten at noe eksplisitt er sagt. Hun lot seg inspirere av bygninger som hadde fått nye bruksområder, av et samfunn der én virkelighet var blitt erstattet med en annen, både gradvis og brått. I tv-serien ser man alle de små og de litt større tegnene på at ting er i ferd med å endre seg fordi man vet hvordan det går. Men nær sagt naturligvis er hovedpersonenes reaksjoner de samme som vår nok ville ha vært: «De kan da ikke gjøre dette?» Man tenker på sine sosiale rettigheter som en naturlov. Men at en samfunnsform erstattes med en annen har verden erfart mange ganger: Som forfatteren selv skrev i New York Times nylig: «If I was to create an imaginary garden I wanted the toads in it to be real.»

Atwoods andre inspirasjonskilde var kristenfundamentalismen som i enkelte deler av USA bare har en tynn ferniss av moderne, sekulært demokrati. Hun lar rollefigurene bruke en bokstavelig tolkning av Bibelen når det passer dem, men særlig nytestamentlige er de pent sagt ikke. Hovedpersonens navn Offred er en sammensetning av «of» og kommandørens navn «Fred», men kan også etter forfatterens eget sigende tolkes som «offered», i bibelsk betydning et offer eller en gave. Eller begge deler, etter som man ser det, så å si.

Også i det visuelle uttrykket er det referanser til kristne tradisjoner. De ufruktbare overklassekvinnene har blå kjoler, slik Maria ofte har i avbildninger; tjenerinnene har røde, som Maria Magdalena, men også fordi rødt er en farge det er vanskelig å skjule seg i, og dermed umulig å flykte med. For øvrig er formen på kvinnenes hvite, stivede kyser ikke bare hentet fra viktoriansk skikk eller fra tradisjonelle nonnedrakter, men fra designet på et vaskemiddel som ble brukt i forfatterens barndom. På beholderen til Old Dutch Cleanser var en kvinne kledd i tresko og stakk som hastet av gårde for å få bukt med skitten. På hodet hadde hun en stivet kyse som skjulte ansiktet hennes.

Men det som slår enda sterkere, er kjente landemerker som endrer betydning og bruksområde. I 1985 reagerte Atwoods lesere på at hun bruke muren utenfor Harvard University til å henge opp dagens henrettede menn til skrekk og advarsel for de forbipasserende. I tv-serien gjør det samme scenarioet sterkt inntrykk, men virkemidlene er mer brutale i scenene der hovedpersonene konfronteres personlig med sin nye virkelighet, med begrensningene, med volden, med den plassen de er tildelt i sin nye tilværelse.

Finleser man romanen vil man oppdage at Atwood ikke benytter seg av scenarioer som ikke allerede har utspilt seg i en eller annen form i løpet av verdenshistorien – «A Handmaid’s Tale» er dermed ingen «feministisk skrekkvisjon» som Dagbladet kalte den i sin anmeldelse. Ingen av grusomhetene er oppdiktet, ingen av lovene er fri fantasi, og det brukes ikke teknologi som ikke allerede finnes: I tv-serien er innholdet modernisert med mobiltelefoner og sosiale medier, og det er ingenting vi ikke bruker til daglig.

Det er nylig avgjort at det kommer en ny sesong i 2018. Om det bidrar til å utdype eller utvanne romanens innhold, gjenstår å se.(Vilkår)

Se trailer:"Drib"
«Drib» er på sett og vis en nesten ekte dokumentar om en fake energidrikk, inspirert at en ekte fake reklamekampanje for et virkelig produkt.
00:47 Min
Publisert: