Man kan bokstavelig talt si at startskuddet går idet den andre sesongen av seriesuksessen «Atlanta» begynner: En elegant og sofistikert filmet, men praktisk talt ugjennomtrengelig, dialog mellom to kompiser i en bil ender opp med en skyteepisode i en drive in-diner. Nærmest selvfølgelig blir noen som ikke har noe med saken å gjøre skadet; som et velregissert apropos til diskusjonen om skytevåpen som foregår i USA akkurat nå. Volden som rammer tilfeldig er ikke komisk, men definitivt satirisk.
Spørsmålet er hva denne episoden har med hovedpersonene Earn (Donald Glover), Paper Boi (Tyree Brian Henry) og sidekicken Darius (Lakeith Stanfield) å gjøre. I det materialet som er delt ut for anmeldelse er det ikke klart, men så har jo også første sesong vært brutt opp av velplasserte innspill som bare har en indirekte kobling til handlingen, som en utvidelse av tematikken. Denne sesongen er da også titulert «Robbin’ Season».
«Atlanta» er en dramedie der man ikke gapskratter med godt timede mellomrom – selv om man av og til gjør det også – men der humoren ligger i de absurde situasjonene som oppstår når man bare trekker det gjengse og helt hverdagslige bitte litt lenger.
I de første episodene av andre sesong står hovmod for fall da Earns fetter, den aspirerende rapperen Paper Boi, har vakt interesse hos et plateselskap befolket av unge, hvite menn med krampekule klær. Her befinner vi oss i velkjent komedieterritorium, men serieskaper og hovedrolleinnehaver Donald Glover har injisert en langt mer uforutsigbar og gjennomgående nesten truende stemning denne gangen. Det som føltes opprivende i første sesong er mer forventet i dette kapittelet av historien. Tilfeldighetene har skiftet ham, vi blir ikke lenger så overrasket fordi vi allerede sitter på nåler.
Akkurat dette er en demonstrasjon av hvor små virkemidler som skal til for å vri på stemningen når man vet hvordan man skal bruke dem. Følelsen av paranoia blir også brutt med de karakteristiske komiske øyeblikkene i «Atlanta», som når Paper Boi blir truet med pistol av en av sine faste doplangere og bedt om å pelle seg ut av bilen, og det viser seg at langeren har installert barnesikring på bakdørene.
«Atlanta» gjør bevisst narr av våre forventninger til det tradisjonelle dramaet det av og til ligner på med sin satiriske behandling av fattigdom og rasisme, og det håpet vi har om at det skal gå bra til slutt blir satt på vent mens hverdagen går sin gang for hovedpersonene. At episodene bare varer i en halvtime hver seg, gir muligheten for kjappe dramaeksperimenter i kortnovelleform, samtidig som interessen for hovedlinjen i historien opprettholdes.
De første episodene lover godt for «Atlanta».(Vilkår)
