Da første sesong av «The Handmaid’s Tale» var over i fjor, hadde serieskaperne brukt opp det meste av Margaret Atwoods roman fra 1985. Men forfatteren er fremdeles med på laget som prosjektets mor, og andre sesong ekspanderer regimet Gileads univers og går dypere inn i tiden før krigen og kuppet som gjorde terrorveldet mulig.
Åpningen er så mørk, så mørk. Som de som har sett første sesong vil huske, tok Offred (Elisabeth Moss) initiativet til å nekte å være med på en steining av en av de andre kvinnelige slavene. Et kort glimt av optimisme skapt av den lille makten graviditeten gir henne skal straffe seg nesten ubeskrivelig grusomt. Trusselen om å miste livet er ikke alltid den verste. Å bli tildelt ansvaret for å forårsake andres lidelse er knapt til å bære.
Dette skjer i en fremtid som ikke nødvendigvis ser veldig fjern ut. Også i andre sesong tar serieskaperne oss med på tilbakeblikk som illustrerer hvor gradvis den friheten vi tar for gitt blir innskrenket. Enda en gang blir vi påminnet om hvor lett det ville være å legge en renneløkke rundt det samfunnet vi kjenner og trekke langsomt, langsomt til. Tiltak opprettes for vår egen sikkerhets skyld. For barnas helse. For et sunt læringsmiljø. Og det som gjør det hele til et skremmende virkelighetsnært mareritt, er at ingen av elementene i «The Handmaid’s Tale» er aldeles ukjente for oss. Argumentene finnes, påstandene om årsak og virkning figurerer ikke bare i kommentarfeltenes mørkeste avkroker. Som forfatteren selv har sagt om romanen i sin tid: «If I was to create an imaginary garden I wanted the toads in it to be real.»
Og denne hagen blir utvidet i andre sesong, der også Emily/Ofglen (Alexis Bledel) får en tydeligere historie og vi blir eksponert for de fryktinngytende koloniene som bare ble omtalt som en overhengende fare og trussel i forrige sesong.
Men viljen til motstand er fremdeles sterk. Første episode er titulert «June», Offreds egentlige navn og inneholder kimen til en mulighet til å ta navnet sitt tilbake, til ikke å overgi seg fullstendig, men stadig kjempe for å gjenerobre identiteten sin, kanskje til og med friheten. Skjønt den veien skal nok vise seg å bli veldig lang.
«The Handmaid’s Tale» er fremdeles en serie der kvaliteten er svært høy på alle områder. Mange av scenene fra Gilead er nærmest visuelt monumentale, med nøye gjennomtenkte iscenesettelser av regimets systematikk og åstedene for tortur og andre grusomheter som før var steder forbundet med optimisme, åpenhet og glede: en idrettsarena, et universitet, en park. Kontrasten til den mer tilforlatelige fortiden blir enorm og talende; vi ser June slentre på sin egen tidligere arbeidsplass, sette seg i vinduskarmen, småprate med en kollega. Senere skal hun befinne seg på en annen tidligere arbeidsplass, et stort avishus som brått og blodig er lagt mørkt og øde, der hun finner kraften i seg til å utføre en utrolig rørende om enn symbolsk gest.
For de små lysglimtene som finnes er historiens oksygen. Å vite at hovedpersonene ikke er knekt tross alt, gir håp om en givende andre sesong.(Vilkår)
