– Det er nesten en hån ikke å ta med Oslo-besøkende hit

Tekst
Foto
Lokale i verdensklasse. Med litt lavere priser kunne Theatercaféen blitt et utmerket sted for improvisert storbylykke. Foto: Javier Auris

Lokale i verdensklasse. Med litt lavere priser kunne Theatercaféen blitt et utmerket sted for improvisert storbylykke. Foto: Javier Auris

Det koster å være kar i et av verdens fineste spiserom.

«De gamle er eldst. Det er derfor de er så grå», skrev sosiologen og reklamemannen Nils-Fredrik Nielsen. Utsagnet kler gjestemassen på et halvfullt Theater­caféen en hverdag i 2016: Det var høst ute, og høst i brorparten av de besøkendes liv.

– Høy alder er en idiotisk innvending eller varsko mot et spisested, tordnet Pepper.

– Det er ikke illevarslende at et sted tiltrekker seg godt voksne. Vi skal alle bli gamle en dag. Om noe, vitner det om jevn tilflyt i rekrutteringen.

Fakta: Theatercaféen

Stortingsgata 24, Oslo
Telefon: 22 82 40 50
theatercafeen.no

Meny ★★★★
Mat ★★★★
Miljø ★★★★★★
Service ★★★★
Pris ★★★
Totalt 21

Grått hår, grommere mat

Flere runde bord med mannlige 69-åringer lot til å storkose seg, men det fantes også andre der: Synkront capskledde i en bås satt to yngre samtidskunstnere og en virksom jazzmusiker på drop in-besøk. Et annet bord nøt selskap av en verdenskjent kunstner, norgesvennen Marina Abramović.

Salt tittet inn mot delen av lokalet som tidligere utgjorde den lite attråverdige plasseringen «Bunnefjorden». Fjordtarmen huser nå et chambre séparée der de gamle, fine sofaene gjenfinnes.

– Heldigvis er lokalene ennå fantastiske, sa Salt, mumlet noe om Marokko, Paris, New York og Lima.

– Og ikke bare i norsk sammenheng: Dette må rett og slett være et av klodens fineste spiserom!

En halventusiastisk servitrise hadde glemt ukens meny, men kom til bordet med to glass av husets billigste champagne.

– Snålt at det ikke finnes vilt på menyen? Det er både i sesong og tradisjon, sa Salt, som mintes tidligere tiders reinsdyr, skyllet ned med tung rødvin.

#text/uri-list http://escenicpublish5.dn.no/webservice/escenic/content/5742508

Foto: Javier Auris

12

Hegnars bord

Ett og annet bustehue finner man vel ennå over hvitdukene, men det er rent noen statsstipend ned svelget siden den etablerte kulturelite, og senere den selverklært nye vinen hadde Theater­caféen som sin tumleplass. Det verste trykket fra finansnæringen synes for lengst å ha lagt seg. Bordsendt Gul enke, skingrende lydnivå, ja endog kammermusikk fra balkongen, glimret med sitt fravær.

– Litt ukledelig at det ikke er fullt? Jeg tror forresten vi sitter på «Hegnars bord», hvisket Pepper.

Også ansettelsen av Stig Drageide, tidligere landslagskokk og kjøkkensjef på asiatiske Hyatt-hoteller,­ varslet nye tider: Kaféklassikerne er nå supplert med, eller erstattet av, bevingede ord som «kimchi», ­«sriracha aioli» og «pastinakkpuré».

Salt ville ha yuzu-marinert kveite til forrett, Pepper­ gikk for ukens treretter, der kamskjell på trøffelpuré åpnet måltidet. Kveiten – tynne skiver marinert i den japanske sitrusfrukten – var supplert med koriander, chili­ og i overkant mye rå løk. Fire–fem friske og balanserte munnfuller til 215 kroner. Kamskjellene hadde fått litt for lang tid i pannen, og kom med effektive biter av muligens svineribbe,­ samt epleskiver og citronette. Raust og godt.

Til hovedrett skulle Salt og pepper få svin og and. De ville dele en flaske vin og endte – i samråd med kelner – på en 2012 Gevrey-Chambertin fra Rossignol-Trapet. Vinlisten er ikke lang og bærer preg av at stedet ennå anser seg som nettopp en kafé: Den gode, røde burgunderen ble servert romtemperert og i for små glass. Den matchet ikke smakstrykket fra det strålende ibérico-svinet: chorizo-vinaigrette, potetpuré med Monte ­Enebro-ost. Bedre gikk det med anden – et lass kyndig stekte,­ saftige skiver med gresskarpuré og rotgrønnsaker.

Dessertene var positive overraskelser – karamellisert pære med frossen yoghurt og et glass beerenauslese,­ samt en crème brûlée av sjokolade med et glass recioto.­ Sistnevnte dessert hadde et distinkt og libidinøst pepper­sting, var det chili? Kelneren blånektet, men opplyste senere at den inneholdt «bittelitt cajennepepper».

Servicen var streit og vennlig, uten at noe av maten ble presentert ved servering – igjen dette litt kaféaktige­. Prisene reflekterer dessverre ikke de samme kjensgjerninger: Aperitiff, tre retter, to vinglass, kaffe avec og vin endte på drøye 3500 kroner før tips. Det føles en tusenlapp for dyrt. Jekkes prisnivået litt ned, kan stedet brukes­ til improvisert storbylykke.

– Likevel, det er nesten en hån ikke å ta med Oslo-besøkende hit, sa Pepper og så seg rundt på institusjonen som nå serverer grommere mat enn tidligere:

– Selv skulle jeg gjerne ha dødd her inne.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk