Støvete og humpete veier slynger seg opp fra Armenias hovedstad Jerevan, forbi majestetiske Ararat kledd i snø, og opp på det armenske høylandet. Iranske lastebiler fra 1950-tallet og Ladaer fra kommunisttiden sliter i de bratte bakkene.

Målet er vinregionen Vayots Dzor, som får internasjonale vinmakere til å forlate mer kjente vinland til fordel for fjellandsbyen Rind. Den står knapt nok på kartet der den ligger, 1400 meter over havet.

– Veien stopper her, her er det bare fjell og en kjerrevei opp til vår beste vinmark, sier Zorik Gharibian (52).

Babylons vinleverandør

Få land kan skilte med lenger vinhistorie enn Armenia. Nabolandet Georgia mener de har laget vin i 7000 år, det samme sier kineserne, men Armenia har håndfaste bevis.

– Vi har alltid grenset til de store imperiene, enten det har vært det persiske, russiske, ottomanske eller Romerriket. Alle endte her. Og i Det gamle testamente kan man lese om at vin fra Armenia var det som ble drukket i Babylon. Armenerne brukte vinen som valuta og byttet den mot andre handelsvarer. Så kom Noah med sin ark, og gikk ut av båten på Ararat. Der plantet han sine første druestokker og ble full på sin egen vin, ifølge Bibelen, forteller Zorik Gharibian.

– Vinproduksjonen her var så avansert at de for allerede 4000 år siden skrev dato og størrelse på amforaene. Det kan vi se på det gamle funnstedet Karmir Blur i nærheten av Jerevan, sier han.

– Kristendommen og munkene hjalp veldig til med vindyrkingen. Overalt er det eldgamle kloster, omgitt av forlatte og terrasserte vinmarker – og ornamentene består alltid av druer og vin, legger Gharibian til.

Verdens eldste vineri

Inne i en av de utallige kalksteinshulene langs silkeveien på vei til Iran, ligger utallige amforaer – keramikkvaser – gravd frem av arkeologer. ​ I 2007, fem år etter at Zorik Gharibian plantet vinmarkene sine i Rind i Øst-Armenia, ble det som er betegnet som verdens eldste vineri, funnet rundt fem kilometer i luftlinje fra hans eget vineri Zorah.

– Det var en ren tilfeldighet. Fjellene her er fulle av huler, men akkurat denne ligger nært veien, og er lett tilgjengelig. Noen begynte å grave i inngangen og fant verdens eldste sko, som ble datert til å være over 5000 år gammel. Da de begynte å grave lenger inne i hulen, fant de – i tillegg til en offerplass – et nærmest intakt vineri.

Druepresse, druestilker, stener og amforaer i utallige størrelser ble gravd frem. Ja, til og med en sti som var farget rød av vin kunne arkeologene finne. Rekker med keramikkrukker står i sanden slik de var plassert for seks millennier siden.

– At de kunne lage disse tynne og perfekte amforaene for over 6000 år siden, er helt utrolig, sier hans halvt svenske og halvt armenske kone Yeraz Tovmasyan (52).

Hun ønsker nå å lage en skole som kan lære bort disse gamle, nærmest utdødde keramikkteknikkene.

Foreløpig er bare ti prosent av grotten utgravd. Dens tørre klima og kalkstein gjør at alt der inne er forbausende godt bevart. Den ustødige sandgrunnen og de utallige rommene inne i hulen tilsier at her finnes det mye mer.

– Det er ekstra morsomt når mine vinvenner rundt om i Europa kan skryte av at slottet deres har vært i familiens eie i ti generasjoner, så kan jeg iallfall skryte av at naboen min laget vin for 6100 år siden, sier Gharibian og ler.

Når mine vinvenner rundt om i Europa kan skryte av at slottet deres har vært i familiens eie i ti generasjoner, så kan jeg iallfall skryte av at naboen min laget vin for 6100 år siden

Zorik Gharibian vinmaker

Andre av Gharibians naboer, derimot, lager rødvin som fylles på colaflasker, og som blir smuglet inn i Iran av de mange lastebilene som kjører forbi.

Ingen fundamentalist

Zorik Gharibians nybygde vineriet troner på toppen av landsbyen Rind. Konstruert i stål, betong og glass ser det ut som nærmest hvilket som helst moderne vineri – bortsett fra utsikten rett mot Areni-grotten. Og gulvet inne som er fullt av amforaer delvis nedgravd i sand.

– Siden de ikke lager amforaer her i landet lenger, må jeg finne gamle og prøve å få kjøpe dem. Det er helt vanlig at familiene her har en amfora i bakgården. Noen bruker dem til vinproduksjon, men dessverre har veldig mange knust dem for de var så store og upraktiske, sier Gharibian.

– Jeg begynte med ståltanker, men de er på vei ut. Nå er det kun tanker formet som sementegg og gamle amforaer som gjelder. Det morsomme med amforaene, er at de tilfører vinen forskjellige ting. Alle smaker forskjellig, sier Gharibian.

– Jeg vil ikke lage rare viner, og å fermentere i amfora er så 6000 år siden. Nå blander jeg det jeg liker best fra hele verden. Jeg har prøvd det meste. Det beste er fransk eik fra Allier som jeg har laget en stor botte – et italiensk eikefat – av, gamle armenske amforaer og sementegg. Jeg er da ingen fundamentalist, forteller Gharibian og ler.

Før hans første årgang ble laget i 2010, hadde Zorik Gharibian brukt nesten ti år på å forske på gamle, armenske druetyper.

– Jeg har jobbet med mange armenske druetyper, for å teste – det finnes nok hundrevis. Nå jobber jeg med dem jeg syns er best. Rødvinsdruen areni er den mest berømte her, og det er ikke uten grunn. Mange mener den har potensial til å bli en ny cabernet sauvignon. Det finnes over 80 navngitte armenske druer, og mange flere som ikke har navn, forteller han.

Det finnes over 80 navngitte armenske druer, og mange flere som ikke har navn

Zorik Gharibian – vinmaker

Drømmen om en vingård

Egentlig var det en vingård i Toscana som var Zorik Gharibians drøm. Født i Iran av armenske foreldre som måtte flykte, og som etter revolusjonen i Iran sendte ham på kostskole i Venezia, mens de reiste til USA. Ferdig utdannet økonom bosatte han og kona seg i Milano, hvor de har jobbet i moteindustrien i flere tiår.

– Vi reiste ofte til Toscana på ferie og hadde ingen penger, men vi lot av og til som at vi skulle kjøpe en vingård der, forteller kona Yeraz Tovmasyan.

Men en tur tilbake til sitt opprinnelige hjemland Armenia i 1998, skulle endre drømmen for alltid.

– Det er så mye å gjøre her, alt er så jomfruelig, siden alt har ligget brakk i så mange år. Land er det nok av, for å si det sånn. Det er verre med infrastrukturen. Men nå har vi fått ny vei, og da er det mulig å få fraktet ting inn og ut.

– Under Sovjet-tiden eide staten alt, etterpå sa myndighetene at det land du jobber på, er ditt. Men det var jo veldig mye land som ingen jobbet på. Jeg fikk tilbud å kjøpe hele landsbyer, men jeg vil ikke ødelegge noen andres drøm, men skape min egen. Jeg fløy inn og ut mange ganger, men de tilbød meg helt feil steder hele tiden. Selv om de mente det var de beste stedene. Jeg sa jeg ville ha et steinete sted høyt oppe. Til slutt tok ordføreren i Rind meg med opp her, og da sa jeg til Yeraz, dette er stedet.

Druespisende bjørner

Paret tok med jordprøver av kalkjorden til Italia, og fikk beskjed om at stedet hadde både fantastisk klima og jordsmonn. Men det var ingen planteskoler i Armenia og ingen som visste noe om vinproduksjon.

– Så vi måtte prøve og feile hele veien.

Med seg på laget har Zorik Gharibian den italienske ønologen Alberto Antonini og agronomen Stefano Bartolomei.

– Sovjet sa at våre innfødte druer i Armenia kun var brukende til brennevin, og ikke til vin. Derfor satset alle på brennevin og ikke på vin.

200 høydemeter opp i fjellsiden bak vineriet fant Gharibian en eldgammel, forlatt vinmark. Hvor lenge den har vært der, er usikkert. Den ble plantet der i skjul sånn at ingen skulle finne den for godt over 100 år siden.

– Og den ble kun høstet når de ikke hadde nok druer her nede. Den ble heller ikke revet opp av Gorbatsjovs menn, som ønsket å få bort alle vinmarkene i Armenia fordi alkoholforbruket var for høyt.

Zorik Gharibians beste vin, Yeraz, kommer fra nettopp denne vinmarken, hvor det største problemet er druespisende bjørner og giftige slanger.

– Mange ganger har jeg tenkt at dette er galskap, mange ganger har jeg reist fra Milano til Armenia og kommet tilbake tomhendt. Nå har jeg iallfall noen flasker viner i bagasjen.

Noe i gjære

Oppmerksomheten som Zorik Gharibians viner har fått, har ikke gått upåaktet hen. Berømte vinmakere og ønologer som franske Michel Rolland og amerikanske Paul Hobbs har kjøpt land her, og begynt å lage vin. I tillegg har rike russere begynt å investere i land rundt Rind.

– Det er blitt veldig moteriktig å lage vin i Armenia. Det dukker opp nye vinprodusenter nærmest hver dag. Men de fleste kjøper druer og tapper vinen i en fin flaske, forteller Zorik Gharibian.

– Vinkulturen her har nettopp startet igjen. Før var vi vant til søte viner, nå reiser folk mer, og har fått øynene opp for kvalitet, sier Yeraz Tovmasyan.

I hovedstaden Jerevan har det åpnet mange nye vinbarer – for fire–fem år siden var det ingen.

– Når vi prøver å gjøre noe nytt i Armenia, får vi beskjed at det ikke kommer til å funke, ikke her, så jeg tenker at det vil ta tid. Men tross alt er vi vinens fødested, og Armenia har gjennomgått så så mye, så jeg ser på det som min plikt å bidra til at mitt land skal vokse og bli stolt.(Vilkår)