En husky ventet tålmodig på den snødekte terrassen. «Ski og kjelker settes utenfor» sto det på inngangsdøren til Frognerseteren.

– Et ganske eksotisk sted å spise en bedre middag, sa Salt.

Det luktet ostefondue i peisestuen. Det vrimlet av folk med fargerikt ullundertøy og kakao fra selvbetjeningskafeteriaen.

Vi skulle ikke sitte foran peisen, men i «Restaurant Finstua», hvor dukene er hvite og bestikket tungt. Men ankomsten er ikke en finstue verdig, gjennom en trang anretning. Finstuen har tykke tømmerbjelker, tunge skinnstoler, oljemaleri på veggen og en fantastisk utsikt over Oslo og fjorden, når ikke tåken ligger tett, som denne kvelden. Menyene kommer i alvorstunge mapper med tykke plastlommer. Tradisjonsrike norske råvarer dominerer, her er mye vilt, og nå i sesongen også torsk.

Lunken velkomst

Et kvarter gikk før servitøren spurte om vi hadde bestemt oss for hva vi ville spise, som om tanken på at vi kunne ha ønsket noe å drikke ikke hadde slått ham. To glass champagne ble servert breddfulle uten nærmere introduksjon. Springvannet i glassene var lunkent, brødet kaldt og kompakt og smøret glemt. Små detaljer, kanskje, men viktige for førsteinntrykket.

«Torsk og klippfisk» var en todelt forrett: Rå skiver av sukkersaltet torsk, kantet med tørket svart oliven, kom med søte, syltede paprika, som en kald bacalao. En mild, myk og anonym mousse av klippfisk, «klippfiskpannacotta», var formet som avlange marshmallows.

– Torsk og klippfisk snakker overhodet ikke sammen her. Jeg skjønner ikke hvorfor dette er gjort til én rett, sa Salt.

Pepper hadde gått for en treretter fra «Meny Frognerseteren». Hummersalaten med avokado var fint anrettet i et hylster av Melba-toast, men savnet syre. Hummerbiten, «medaljongen», var i seigeste laget.

Passord

Fra anretningen kom lyden av en utålmodig telefon. Kasseapparatet, en tilårskommen modell, hamret høylytt ut en regning.

Salt hadde bestilt kotelett av hellebarn, oppdrettskveite, grillet ifølge menyen, men kokt ifølge tallerkenen. Fiskekjøttet var nydelig, kjøttaktig i konsistensen, men manglet salt, i likhet med den smakløse stekte polentaen. Men hvitvinssausen hadde deilig, syrlig og rund smak, og spinat og paprika bidro med farge og sødme.

Elgbiffen var rosastekt, men tung å tygge. Tilbehøret var tradisjonsrikt og godt: rosenkål, sopp, rødvinssaus og «Pommes Anna», en kompakt, saftig potetkake.

Passordet på Frognerseterens trådløse nettverk er «eplekake». Eplekaken hadde butterdeigslag, pisket krem og en eplekompott som var altfor søt for vår smak.

– Denne eplekaken passer nok bedre med en kopp sterk kaffe etter en lang skitur, sa Salt.

Peppers karamellmousse og appelsinsorbet var en god kombinasjon av søtt og syrlig.

Det tradisjonsrike tømmerhuset gir assosiasjoner til det urnorske. Salt kom til å tenke på Maaemo, hvordan et måltid der hadde frembragt minner om barndom, lukter og årstider.

– Det er urettferdig å sammenligne med en trestjerners Michelinrestaurant. Men her burde de jo trakte etter noe av det samme. I omgivelser som dette burde de gode norske smakene rendyrkes. Men jeg sitter ikke igjen med en eneste intens smaksopplevelse, sa Salt.

Regningen kom på 2500 kroner. Vi syntes hverken mat eller service legitimerte turen opp i høyden. Neste gang blir det eplekake foran peisen.

* (Vilkår)