Året er 1934. Stalin og Hitler styrte hver sin stormakt, og det var fortsatt flere år igjen til annen verdenskrig skulle sette en hel verden på prøve. Bonnie og Clyde gjorde sitt siste brekk, og Donald Duck så dagens lys for første gang. Neppe trodde de som høstet inn druene i Colares på den portugisiske vestkysten for 84 år siden, at denne vinen skulle overleve i over en mannsalder.
Sjeldenhet
I gullalderen på 1940- og 1950-tallet var det 550 dyrkere av druer i Colares. Produksjonen var på over én million liter. Vinmarkenes areal var på hele 1100 hektar. Men utbyggingen av ferieboliger utenfor Lisboa ved populære feriesteder som Colares, Sintra og Cascais gjorde at 90 prosent av vinmarkene forsvant på 60- og 70-tallet. Landprisene økte, og ble mye mer innbringende for bøndene enn druedyrking.
Vinmaker Francisco Figueiredo.
Nå er det 45 dyrkere igjen, fordelt på rundt 20 hektar. Fem vinhus selger noen få tusen årlige flasker med rød og hvit colares.
– Nå har vi en årlig produksjon på rundt 20.000 liter i året, sier Francisco Figueiredo (40), vinsjef i kooperativet Adega de Colares, som produserer all vinen i Colares.
Hans enorme kjeller er full av tomme og store eikefat som nærmer seg hundre år.
– Vi har en kapasitet på 700.000 liter her, men vi lager bare 100.000 liter, og av det er 20 prosent colares.
Vinene fra Colares har overlevd til tross for utallige angrep utenfra og ignoranse innenfra. Først ble den gamle vinen, som kan spores tilbake til romerne, redningen da Portugals vinmarker – som ellers i Europa – ble angrepet av vinlusen phylloxera mot slutten av 1800-tallet. Lusen som tok livet av vinplantene ellers på kontinentet, trivdes nemlig ikke i sand, og Colares' vinmarker var dermed beskyttet. Populariteten for de slanke og delikate vinene steg voldsomt.
Vincoop
Da naboregionene igjen fikk stablet produksjonen på bena, kom forfalskningene. Druer og vin ble solgt som colares, selv om de kom fra helt andre steder. Bøndene så behovet for å beskytte sin vinregion og grunnla kooperativet Adega de Colares i 1931. I dag er dette det eldste kooperativet i Portugal. Syv år senere kom loven som sa at all vin med Colares-navnet skulle lages og kontrolleres bak murene til den hvite bygningen ved utkanten av landsbyen Colares.
– Det skulle være et produksjonsmonopol, men ikke et salgsmonopol. Kooperativet solgte vin til tolv ulike vinhus. Av disse jobber to fremdeles med oss. De andre er borte, sier Figueiredo.
Ikke gå glipp av noe!
Få Smaks beste saker, restaurant- og vinanmeldelser og oppskrifter i nyhetsbrev hver uke.
Meld deg på her– Her er det kjølig og det er mye tåke her, og vind, det gjør at vi får en lengre vekstsesong. Det er klimaet som skaper colares, gir friskheten til vinene og lagringskapasiteten. Colares' røde drue ramisco dyrkes bare her, mens den hvite malvasia finnes over hele verden. I tillegg er det plantet pinot noir på leirjord i skråningene, mens ramisco er plantet i sanden mot havet.
Druen har en egen evne til å lagre lenge. Den lager viner som ofte har lav alkohol, høy syre og friskhet, med tydelige tanniner som blir mer avslipte etter tilmålt tid i kjelleren. Med alderen får denne lyse vinen en distinkt og sammensatt duft som minner om en moden bordeaux med smaken av en burgunder.
– Vi prøver å plante nye marker hele tiden, men det er mye jobb. Vi må grave vinstokkene ned i sanden og plante i leiren under, for det er der næringsstoffene er. I sanden vil de ikke overleve som unge, men når de har satt røtter, dekker vi dem til med sanden igjen. Den er viktig, for sanden holder på varmen. Og når vi planter nytt, så må vi plante upodede stokker, vi har ikke lov til noe annet. Vi vokser sakte, særlig de siste to årene, sier Figueiredo.
Det finnes nå fem forskjellige viner fra Colares på Vinmonopolet. Den eldste er fra 1934.
* (Vilkår)