Til venstre inn i Mathallen, hvis du kommer fra sentrumssiden, ligger sjømatrestauranten Vulkanfisk. Det var mange på jobb da Salt og Pepper satte seg på et bord i barkrakk-høyde, godt plassert i den litt mer skjermede delen av hallen. En hyggelig betjening – der flere så ut som nylig pensjonerte proffskatere fra Madrid – var straks på pletten.

Et par meter unna sto en kokk og håndterte digre fiskekakedeiger, som snart ble omformet til små runde kaker til salgs i forretningens fiskedisk.

Salt og Pepper ville begge dille med Chablis og avansert ingefærøl – inspirert av et godt voksent nabobord som så ut til å storkose seg med den slags. Men etter kelnerens kameratslige og nesten insisterende «et par øl, eller?», ble det umulig ikke å ty til de runde, små stettglassene med gyllenbrun, «ærlig» pils fra Frydenlund.

Det perfekte knas

Det var mye godt på menyen – blåskjell, kongekrabbe, østers – men valget falt ned på to klassikere: fisk og chips og fiskesuppe. Bestillingene ble tilberedt i åpen kjøkkenløsning – slik at en kunne bevitne kokkens tillitvekkende fritering av egen lunsj. Den sto på bordet etter drøye ti minutter.

Salt dyppet ferskt, godt brød i en i overkant hvitløkshissig aioli​.

– Sånn enkel norsk fiskesuppe er utrolig nok ikke så lett å få tak i. Eller gjort riktig og godt.

Etter to slurpende skjeer var Salt mer enn overbevist. Den kremete suppen, med kraft kokt på uer, kveite, torsk og piggvar, var strålende – rikelig med laks, kveite og blåskjell samt en frisk og god syre/sødme-balanse.

– Dette er en sånn lunsjrett man tar seg i å savne.

Pepper var ikke mindre fornøyd med den ekstremt crispy fisken, som delte seg med et perfekt knas fra første beskjæring – men som likevel var saftig og i riktig konsistens på gaffelen. Potetene trengte «i hvert fall ikke mer salt», og kom med en hjemmelaget remulade og en søt ertepuré – i rikelig mengde.

– Dette er den beste fish and chips-en jeg har spist i Norge, sa Pepper.

– Alt på tallerkenen stemmer.

Den undervurderte Mathallen

Det var ikke plass til mer enn to espresso etter maten – som dessverre viste seg å være en lunken, vassaktig bær-affære.

– Denne kunne de spart oss, det hadde vært bedre å ta med en kopp fra et kaffeutsalg på vei ut, sa Salt.

Som lunsj var imidlertid gildet ypperlig, det hele gikk unna på 45 minutter og kostet akseptable 588 kroner.

– Hit skal jeg dra på kveldstid og dele en flaske vin med noen snarlig, sa Pepper.

Salt nikket istemmende.

– Det er på grensen til undervurdert å tusle rundt inne på Mathallen noen timer, drikke litt, spise litt, kjøpe en trøffelolje. Det senker guarden litt for restaurantbesøk, blir en veldig koselig mellomting.

* (Vilkår)