Beliggende i en prangende Frogner-villa kan Sawan fra innsiden minne om en eksklusiv medlemsklubb, pyntet med plysj, glinsende gulltoner og buddhafigurer. De lubne figurene står også ute på terrassen, men den er ellers mye mer nedstrippet og nøktern – innglasset på alle kanter, tilpasset kalde, regnfulle norske somre.

– Dette kunne vært hvor som helst. På Aker Brygge eller Kongsvinger, sa Salt.

– Men det er fint å se ut på de grønne trekronene, mente Pepper og slurpet i seg «Chili Slush», en deilig frisk miks av sitrongressvodka med chili, lime og stjernefrukt.

Salt ba om champagne og fikk et glass ferdig fylt i baren, fullstendig tappet for futt og bobler. Fra produsenten Mailly, fikk vi vite etter å ha spurt.

På brett

Menyen ute er den samme som inne. Vi bestilte ni små signaturretter til 750 kroner. Først kom et sprøtt flak med kveite-sashimi og spicy tom yam-majones. En deilig kombinasjon av mykt og sprøtt, ren fisk og fet majones. Rå kamskjell hadde derimot merkelig lite smak, men reddet seg inn av en smaksrik thai-salat med reddik, cashewnøtter, cherrytomater og koriander.

I glassene fikk vi en tørr riesling med kledelig frisk syre – Paradiesgarten fra produsenten Von Winning.

Med jevne mellomrom fikk vi varme våtservietter og oppmerksomhet fra et kobbel av vennlige servitører. Men vinen tok de seg ikke tid til å skjenke ved bordene. Det medførte forvirring når brett med fylte vinglass fra baren skiftet hender: «Barolo?» «Nei, Saint Emillion».

Havabbor-sashimi ble servert på søtt, sprøtt bakverk, sammen med en sterk guacamole og søte biter melon. En vidunderlig munnfull. Biter av laks var varsomt stekt på utsiden og lagt på toppen av makiruller fylt med grønnsaker.

Tynne skiver mørt oksekjøtt gjemte seg under friske, irrgrønne spinatblader og en sterk og syrlig yoghurtsaus. Sprøstekt løk tilførte tekstur og sødme.

«Argentinske villreker», sa den ene servitøren. «Argentinske scampi», sa den andre. Uansett, skalldyret var godt pakket inn i frityrdeig og en sitrongress- og kaffirlimedressing. En søt risbolle toppet med mør indrefilet og ingefærsalsa og grillspyd med ibericosvin med syrlig tamarindsaus var god, men kraftig kost. En papayasalat kom med pillede reker som ikke imponerte i smak.

Tørt

– Hvem tørker håret på en restaurant-do? spurte Salt, etter en tur på det forseggjorte unisex-toalettet som var utstyrt med føner.

Ved nabobordet diskuterte damene hudpleie, mens en av mennene utbrøt: «Det beste er velfungerende kommunisme!» Det trenger ikke skje, men fordommer om Oslo vest kan gjerne bli bekreftet ved et besøk på Sawan.

Vi var mette, men nå kom hovedretten: «Crispy duck». Revet, sprøstekt andekjøtt, servert med tynne rislapper, flere gode sauser og grønnsaker. En god, mektig avslutning som nok ikke kom helt til sin rett så sent i menyen.

Når blir desserter symfonier, egentlig? Sawans «dessertsymfoni» var en kombinasjon av blant annet crème brûlée med en nøttaktig smak av sesam, ostekake med pasjonsfrukt og sjokoladetrøffel. Godt, men ikke «sykt godt».

Vi betalte 3000 kroner for et variert måltid som holdt høyt nivå. Mett blir man utvilsomt, og maskineriet Sawan fremstår som det går ganske så knirkefritt, men kanskje er det mer sjarmerende inne i Sawans glitrende restaurant en kald vinterkveld enn innglasset ute en varm sommerkveld.

* (Vilkår)