Det skiller noen breddegrader og desibel mellom Bangkoks pulserende gatematscene og den bilfrie delen av Hegdehaugsveien. Opp gatestubben kunne man denne kvelden skimte rødmussede kjaker over rødrutete duker og ærlige halvlitere på Lorrys uteservering. Kiwi-poser med kneippbrød og taco-kit slentret forbi. Ute ved Ahaan satt en familie og noen spredte, lavmælte par. Her var hverken neonlys, grillrøyk eller frityrstekte småkryp. En gjøk sang i det fjerne.

Uteserveringen tilhører Plah – landets mest kredible thairestaurant – som for et par år siden skilte ut den mer uformelle serveringen til gatemathjørnet Ahaan. Det er sistnevntes meny som i dag tilbys ute.

Spisekartet består således av en rekke småretter som på thailandsk manér kommer litt hulter til bulter. Vi ville prøve et tilfeldig utvalg, her kalt chef's menu. Den lyse sommerkvelden ble dunklere av mørkmalte blomsterkasser, svarte møbler, mørkelilla parasoller. Moderskipet Plahs interiør er holdt i et slick sort og lilla, men paletten lar seg ikke umiddelbart overføre til asfalt og det vanskelige utemøbelsegmentet. Det blir mer Skeidar enn Sørøst-Asia.

– Tenk så mye hyggeligere det kunne vært om det var lysere her, dette er ikke et sted man har lyst til å bli værende, sa Pepper og hutret.

Enhver tidsepoke har noen estetiske farsotter som for ettertiden er vanskelig å begripe – dagens dystre, gråsvarte utemøbler bør havne blant dem.

Utenfor kartet

Riesling er et nærliggende vinvalg til thaimat, også gateversjonen. Ahaans vesle kart har flere gode alternativ, men vi mintes å ha drukket noe fabelaktig fra produsenten Keller sist vi var på Plah. Kanskje det var muligheter? Servitøren, en ung ungarer lyste opp på nær flytende norsk:

– Ja, selvfølgelig kan jeg fikse ting! Jeg elsker å selge vin, og jeg elsker Kellers viner.

Han kom med en av innstegsmodellene, «Limestone», smilte:

– Nordmenn er rare. Jeg prøver få dem til å forstå at sødmen i riesling matcher denne maten, men de insisterer ofte på tørr chablis.

Til bordet kom også småbitre cha plu-blader som omsluttet reker, overstrødd kokos og en søtlig saus laget på ingefærslektningen galangal. Noen gressløkkaker med rismel var særs delikate, små svampkonstruksjoner til å dyppe i soya.

Ahaans meny er ganske ukomplisert, uten de vidløftige påfunn. Det bar også de to neste rettene preg av: først en kyllingsatay med agurkrelish, god grillsmak og peanøttsaus der den intense sødmen nordmenn kjenner fra takeout-versjonen, var nær fraværende. Deretter en nokså forglemmelig runde blåskjell med thaibasilikum.

Mørkt

Det var stadig mørkere ute. Inne i Ahaans smakfulle, men tomme lokaler var det tent stearinlys, uten at noen av dem fant veien ut. Snart satt vi i nær stummende mørke i denne svarte blomsterkassen og så over på noen parkerte biler. Hvor var lysene, putene, blomstene, trivselen?

En massamancurry med oksebryst servert med rotibrød hjalp på humøret. Den tradisjonelle retten har et nokså ukarakteristisk smaksbilde i thai-sammenheng, er rik og mild, har kanskje persiske aner, men minner også om aromaene man kan finne i en indisk og endog malaysisk curry. Nydelig.

Desserten besto av en god sjokoladeganache med grønn te, likevel spilt helt ut på sidelinjen av en av verdensgastronomiens beste dessertpåfunn: mango-stickyrice. Friskhet og konsistens kysset med et ørlite streif av salt fra risen: nydelig. Med to kaffe og en god flaske vin endte vi på rundt 1800 kroner.

Ahaan serverer noe av den mer kyndig tilberedte maten du kan spise under åpen himmel i Oslo. Nå må de bare legge like mye innsats i trivselen ute. De kan begynne med noen tente lys og en tur på fyllingen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.