Brasserie Blanche hadde på et eller annet vis forsvunnet litt ut av bevisstheten vår. Skulle vi spise fransk, hadde vi tenkt på Chez Colin, Le Benjamin eller kanskje klassikeren Brasserie France, før vi ville kommet på stayeren i den hvite stallbygningen i Homansbyen.

Men her sto vi, en hustrig midtukekveld, og tittet inn på en nær fullsatt restaurant. Det summet av stemmer, klirret i glass, det luktet hvitløk og fra kjøkkenet hørte vi noe på fransk.

– To personer? Det skal vi klare, sa kelneren.

El-lys

Murveggene er hvite, på bordene står elektriske kubbelys og bleke roser i glassflasker. Belysningen fra taket er hard og kjølig. Interiøret ser ikke ut til å være høyt prioritert, men stemningen var varm og hyggelig.

Vinlisten er god, men en del viner var rett og slett strøket vekk fra vinkartet med blå kulepenn. Ikke spesielt elegant. På menyen står en del retter med rød skrift: klassikerne som ikke byttes ut, forklarte servitøren. Hun kom med rykende varme småbrød og små, rutete pakninger med fransk smør, som er perfekt saltet. Og Badoit, det franske mineralvannet, som er perfekt boblet. Små, franske detaljer som hever inntrykket.

Fra «menu du jour» kan man velge tre retter for 395 kroner, fem for 595. Dagens fisk var ovnsbakt laks, men det drar vi ikke på et fransk brasseri for å spise. Pepper gikk for kjøttretten, perlehøne, men fikk først en salat med gode, grillede artisjokker, crostini med sterk oliventapenade, grønne bønner og en skinke som hadde god nøttesmak, men var veldig tørr.

– Det bærer kanskje litt preg av å være en enkel og rimelig forrett på dagens meny, sa Pepper.

Sjøkreps fra Frøya var gratinert med masse urter og hvitløk, men det fine krepsekjøttet var melent. En skuffelse til nesten 300 kroner.

Opptur

Brasserie Blanches entrecôte kommer i tynnere stykker enn vi er vant til. Men kjøttet var upåklagelig medium stekt, smått karamellisert på overflaten, med fin fettmarmorering og nydelig smak. Syrlig bearnaise kom i en fin liten kobberkjele, på kjøttet lå ovnsbakte cherrytomater og grønne bønner, «haricots verts». Det eneste var at pommes fritesen var i slappeste laget, vi liker dem litt sprø.

Ballotine av utbenet, saftig perlehøne var fylt med urter og svinekjøtt, skåret i tykke skiver. En sødmefylt rett, med kirsebærsjy, søte beter og et røslig stykke røsti.

– Dette kan de. Skikkelig god, klassisk mat, sa Pepper.

Servitørene beveget seg mellom bordene med stor selvsikkerhet og godt humør. En satte seg ned og pratet med en eldre mann, en annen la vennlig hånden på skulderen til en gjest på vei hjem. Da fikk det heller være at tomme glass ble stående på bordet vårt, og at vi måtte minne om rødvinen til kjøttrettene.

Pepper droppet dessert til fordel for franske oster og fikk fem rause biter, inkludert en nydelig skarp Brie de Meaux, comté og chèvre. Klassikeren tarte tatin, en opp ned eplekake, var dekket av myke, søte, karamelliserte epleskiver. Bunnen var seigere enn vanlig på en tarte tatin, men det smakte vidunderlig med god vaniljeis til.

Før klokken var 22 var lokalet tømt for gjester. Da vare det bare å be om regningen, som kom på 1800 kroner, inkludert moderate fire glass vin.

Brasserie Blanche beholdt nylig omtale i Michelin-guiden som et av «Our most delightful places». Det er lett å skjønne. Litt frynsete og slitt i kantene, men Brasserie Blanche har masse sjarm og god, klassisk fransk mat.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.