– Se på dette, da, sa jeg. Gravet kveite lå som et stykke rosa glass under kronblader av kornblomst, flankert av rødbetsorbet, glinsende kuler av rødbetpuré og puffet quinoa på en mørk tallerken. Med farger som i et renessansemaleri var det et moderne matkunstverk.

I Ekebergrestaurantens øvre gemakker, på en blendende lys glassveranda med en av byens beste utsikter, strekker kjøkkenet seg litt lenger i sommermånedene med en fem eller syvretters gourmetmeny med sesongens råvarer. Kokkene leker seg med blomster, urter og presentasjon, servicen er personlig og tilstedeværende, og prisen egentlig ikke så mye høyere enn i spisesalen nede.

Ost og asparges

Vi ble ønsket hjertelig velkommen med et glass engelske bobler fra Gusbourne, fullt på høyden med fransk Champagne, og fikk en appetittvekker av østers med agurkspuma før måltidet startet på alvor med asparges fra Hvasser og et glass Muscadet fra Julien Braud.

Bitene av de norske aspargesene var perfekt varmebehandlet og badet i en mild suppe som var toppet med erteskudd og fem år gammel Jarlsbergost. Sistnevnte skulle dukke opp senere også.

Kveiten var smertefullt vakker, og det var et fint spill mellom salt, søtt, sprøtt og mykt i hele retten, som vi drakk en tørr, baskisk txakolina til. Det var en spennende vin, men litt mer sødme hadde faktisk gjort seg i møte med den salte kveiten.

En annen txakolina fulgte hovedretten av torsk, oscietrakaviar og skorsonerrot, som var visuelt inspirert av restaurantens franske kokks minner fra forliset av oljetankeren Erika, som i 1999 slapp ut 20.000 liter olje ved Bretagne-kysten. Her var alt svart og hvitt, med lag på lag av fin sjøsmak fra fisk, kaviar og blekksprutblekkfarget grønnsak. Likevel er torsk i juni et rart valg for en restaurant som kaller seg «sesongbasert».

Spennende vin

– Men jeg synes vinvalgene er utenom det vanlige på en positiv måte. Og servicen er jo nær perfekt, tilsynelatende avslappet, men likevel så dyktig og til stede, sa Pepper og bredte fransk gourmetsmør over surdeigsbrødet.

Andebryst fra Holte kom sammen med vårløk og sødmefull gulrot i fire gjengivelser inkludert en grønn pesto på gulrotblader som skar fint gjennom andens fett og gulrotsødmen ble servert på en kobberskimrende tallerken.

Det var godt, det var uangripelig, og likevel føltes det litt som å være på date med en person som er perfekt på papiret. Alle sjekklistepunkter stemmer, men likevel oppstår det ikke magi, og dessuten trekker daten frem den samme vitsen med en drøy times mellomrom – i dette tilfelle fem år gammel Jarlsberg igjen. Nå var den fritert og i følge med pære, men hovedinntrykket var fettete og litt kjedelig.

Bringebær og fennikel pyntet med hylleblomst var nok et kunstverk tonesatt av en 36 år gammel søt mosel-riesling. Nok en gang: Vakkert, korrekt, men aldri magisk. Ei heller nådde måltidets punktum, en kunstferdig anrettet kombinasjon av mørk sjokoladecrunch og iskrem tilsmakt med epletre, inn i minnebokens opptegnelser – selv om det ingenting var å si på utførelsen.

Kanskje er Ekebergrestauranten drømmerestauranten for en annen gjest. For min del satt jeg igjen og tenkte: «Flott restaurant, vi kan godt møtes igjen, men jeg tror ikke det kommer til å bli noe alvorlig», da vi betalte rett over 4000 kroner for syv retter med vin og aperitiff.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.