Det gamle hotellet i Bygdøy allé føles som et eksklusivt restauranthus, med skulpturer, stilfull innredning og innsmigrende belysning, idet man kommer inn glassdørene. Pent uniformerte servitører viser vei forbi det halvåpne kjøkkenet.

BA53 henvender seg til de velbemidlede, men passer også til dem som har mistet tennene. Myke, fine råvarer serveres med kremer, skum og fløyelsmyke velouté-sauser. Velkomponerte smaker, teksturer som babygrøt.

– Noen ganger savner jeg noe sprøtt, sa Salt.

Ikke engang rugcrisp som lå under en sildesalat som aperitiff var spesielt «crispy».

Men likevel treffer de fleste rettene planken på smakskombinasjonene.

– Dette er nordisk komfortmat.

Hvitt og fluffy

BA53 er klassisk Frogner, med fiskebensparkett, varmgrå vegger og en fin og intim følelse i det lange restaurantlokalet. Enslige spisegjester, voksne par og pene venninneflokker med barnevakt utgjorde klientellet.

Tynne skiver rå kamskjell fra Frøya hvilte på en lun krem av sellerirot med brunet smør og svart trøffel. Det var innsmigrende og deilig, og kombinasjonen kamskjell og trøffel er undervurdert.

Kremet skalldyrsuppe med fennikel og pisket Rørosrømme var kompetent, men ikke god nok til å skape den begeistringen en god hummersuppe kan.

«Spätzle», en sørtysk pastavariant, kom med strålende «åkersopp», luftig parmesansaus og estragon.

– Her sitter smakene som hånd i hanske. Virkelig godt.

De som har fulgt Kari Innerå kan kjenne igjen soppretten fra hennes tid som kjøkkensjef på hotellet The Thief, og torsken fra da hun drev Cru:

Peppers silkemyke torsk var mineralsk og nesten gjennomsiktig – med ertekrem og en luftig, hvit velouté – smørsaus med en subtil røkt aroma fra bacon. Det var kveldens høydepunkt.

– Innerå er dronningen av torsk, sa Pepper.

Salt fikk pannestekt villpiggvar med både en luftig, syrlig hollandaisesaus og brunet smør.

– Smør på smør, hvitt, fluffy og kremete. Det er liksom signaturen her, sa Salt, og kunne ikke nekte for at det smaksmessig traff alle de riktige plassene.

Salt og Pepper hadde bestilt en 2012 Chablis 1er Cru fra den gode produsenten Dauvissat. Da flasken kom, var det den noe svakere 2013-årgangen.

– Vi har ikke rukket å oppdatere vinkartet etter årgangsskiftet, sa kelneren.

Han sa ingenting om at BA53 hadde 2012-årgangen fra den samme produsenten, bare en annen vinmark, stående i vinrommet. Der sto til og med Dauvissats standard chablis fra den perfekt drikkemodne 2010-årgangen. Ingen av dem sto på vinkartet.

– Det hadde jo vært fint å vite, sa Salt.

Kjøttretten var landgris med sprø svor og en luftig blomkålkrem, knasende sprø baconcrisp og friterte spinatblader, med en velduftende og deilig kryddersjy til. Det var greit nok.

Velsmak koster

Mens de første gjestene tok kvelden, fikk Salt sin ostetallerken med en middels spennende blanding av «lokale» oster – som blåmuggost fra Jæren og fransk brie de meaux.

Pepper fetet seg med en luftig sjokoladesoufflé på lys Valrhona-sjokolade, som ble spiket med rikelig salt karamellsaus. Sunt? Neppe. Men veldig godt.

Regningen, for to ganger fire retter med aperitiff, en flaske hvitvin og to glass rødvin, kom på nær 3000 kroner. Det er maten på BA53 for så vidt verdt. Den er rik og småluksuriøs, selv om den ikke har lekenhet og fingerspissfølelse til toppkarakter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.