Sola skinner ikke på Tjuvholmen Sjømagasin. Den gedigne restauranten ligger på skyggesiden av Tjuvholmen, med innredning preget av diskrete gråtoner og dus eleganse. Her har bordene hvite duker og glass med stett.

– Dette må da være et perfekt sted for alle de som jobber rundt her i dress og drakt, sa Pepper en smule fordomsfullt. Men hvorfor var det ingen andre gjester der da?

Lunsjmenyen på Sjømagasinet handler naturlig nok om fisk og sjømat. Det er ingen burgere å få her. Til gjengjeld kan man velge blant en dagens to- eller treretters lunsjmeny, som servitøren forklarte og anbefalte varmt. Det går også an å plukke fra skalldyrbaren eller blant seks mer eller mindre tradisjonelle retter. Pepper bestemte seg for kremede blåskjell.

Men blåskjell hadde de ikke. Det hadde gått så mye dagen før, sa servitøren da han kom for å ta bestillingen. Røkt torsk var det også tomt for, beklaget han.

De fleste har begrenset med tid til lunsj, og det hadde vært fair å få vite det med en gang vi fikk menyene.

Raust

Men det sto ikke på viljen hos den blide servitøren. Å dele en Skagen-toast på to som forrett var ikke noe problem.

– De har vært litt rause på kjøkkenet, sa han og satte to bugnende porsjoner på bordet. Brødet var sprøstekt i godt med smør og dekket av hakket, søt tomat og en røre med reker, dill og ørretrogn. Det var delikat, med masse blandet grønn salat, men røren var altfor salt.

Det var derimot ikke fiskesuppen. En klassiker på huset, som ble varmt anbefalt til de amerikanske turistene som satte seg ved nabobordet.

Suppen kom med masse biter av god kveite, ørret og ferske reker. Estragonsmaken var tydelig, men den intensiteten en god fiskesuppe skal ha, den som god tid og enda bedre kraft gir, manglet.

Med gulhvit suppe, hvit kveite og blekrosa ørret og reker skrek suppen etter noe som kunne friske den litt opp.

– Men denne var fargerik, sa Salt.

Escabeche-salat på laks var en slags varm salat av tynne skiver med marinert gulrot, løk og fennikel på toppen av stekt laks. Laksen smakte forbausende lite, selv om det tradisjonelt er fisken eller kjøttet som er marinert i en escabeche. Kraften hadde derimot markant smak av røde, eksklusive safrantråder.

Tempo

Da regningen var betalt hadde det gått en time og 20 minutter. Ventetiden mellom rettene og ikke minst på å få kaffen var rett og slett for lang. Servitøren var overmåte blid og høflig, men til lunsj er det minst like viktig at tempoet holdes oppe, selv når det kommer gjester ved to andre bord.

820 kroner er mye for en lunsj med en og en halv rett som ikke imponerer og unødvendig mye venting. Det er ikke tyveri de driver med på Tjuvholmen, men en smule snytt føler man seg.

Les mer om mat og vin på smak.no

Meld deg på nyhetsbrev fra Smak.no her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.