Tørr mat i badeland

Tekst
Foto

Farris Bad troner som en bauta i vannkanten i Larvik. Men det må mer enn gjørmebad til for å imponere Salt og Pepper.

Kelneren hadde fått hakk i plata.

– I stedet for å ta vinpakke til 1200 kroner, kunne dere velge en flaske vin. Vi har masse vin som er feil­åpnet, som vi selger billig. Vi har en rioja som har kostet 2000, men som dere kan få for 1200, sa servitøren.

At Salt hadde bestilt kveite med skalldyrsaus burde­ fått noen klokker til å ringe. Tungt eiket spansk rødvin? Til kveite?

– Kanskje du kan revurdere valget av mat?

Fakta: Farris Bad

Fritzøe Brygge 2, ­Larvik
Telefon: 33 19 60 00
farrisbad.no

Meny ★★★★
Mat ★★★
Miljø ★★★★★
Service ★★★
Pris ★★★★
Totalt 19

Fornem skuffelse

Kelneren ga seg ikke. – Eller så kan dere ta en ripasso. Stadig flere liker rødvin til fisk, forsikret han.

Salt begynte å få vondt i hodet, uten engang å ha smakt på vinen. De hadde allerede ventet en god stund på å få bestille.

Restauranten på Farris Bad i Larvik er et stilig stykke hotellrestaurant, åpent og samtidig intimt, med store vinduer ut mot havet som strekker seg etter evigheten i retning Danmark.

Salts første rett var en rødbetsalat med røkt geitostkrem og nøtter. Salt elsker denne kombinasjonen, men her var geitosten for mye røkt, og ble for dominerende for Salts finstemte smaksapparat.

Peppers tempererte laks i purreaske, med confitert purre og sitronskum, var balansert og deilig. Kanskje det er det beste: En enkel forrett, vel utført.

Laksen var en del av dagens treretter, som er et slags tilbud av tre retter som allerede står på menyen.

Vekslende hell

Kelneren var tilbake. Pepper hadde­ bedt om en «oppgradert vinpakke» og ble glad da kelneren kom med en 2009 Chablis Premier Cru fra kvalitetsprodusenten Vocoret. En strålende chablis. Samtidig skjenket han en lovende Brunello 2010 fra Banfi til kjøttet, slik at den kunne lufte seg i glasset.

– Dette var noe annet. Var det samme fyr som anbefalte ripasso til kveite med skalldyrsaus?

Hovedrettene var vakre og pent komponerte. De ble servert av en som trolig var restaurantsjefen, ettersom han hadde solid kunnskap om hva som var på asjettene.

Salt lo og ville gjerne ha samme chablis til fisken.

– Selvfølgelig, svarte kelneren, men så enkelt ble det ikke, skulle det vise seg.

Etter en god ventetid kom den forrige kelneren tilbake­ for å si at det var slutt på den gode chablisen, uten egentlig å ha noe godt forslag om hva som kunne funke som alternativ. Skuldertrekk hjalp hvert fall ikke.

– Her, du kan få resten av min, sa Pepper og skjøv over sitt halvfulle glass. Hadde det vært med snuten, kunne det vært en moderne versjon av «Lady og Landstrykeren».

13

Kveite med skalldyrsaus og kjørvelrisotto og syltet reddik var gode smakskombinasjoner. Bare synd kveiten var overvarmet og blitt tørr. Kalvemørbraden var også tørrstekt, selv om en sitronsyrlig potetmos, variasjoner av kål og estragonsjy var godt tilbehør.

Sparebluss

I restauranten var det fullt for andre gang denne kvelden. Jentegjenger på spaweekend, firma­turer og romantiske par med glatt hud fra spabehandlinger og velvære.

– Med en slik pågang må det være mulig å ha bemannet kjøkkenet, sa Salt.

Det var nemlig mange tegn på at bemanningen var på sparebluss: Kalde forretter, antagelig laget på forhånd, slurvete råvarebehandling på hovedrettene og enkle desserter.

Salts ostetallerken var av norske oster.

Kortreist er fint det, men disse kom fra frokostbuffeten. Det var en skuffelse. Umoden norsk brie, chèvre fra dagligvarehyllen og – wait for it – Jarlsberg. Attpåtil tørr i kantene, som om den var skåret opp og satt i kjøleskapet før frokosten ble ryddet bort.

– Det aller laveste hinderet en restaurant må hoppe over, er at rettene føles som noe mer enn det man har hjemme hver dag, sa Pepper.