Fabelaktig 15-åring

Tekst
Foto

Fremskreden tenåringsalder til tross: Det er fortsatt tak i Arakataka.

– Ah, alle minnene, sa Salt og så seg rundt på nå 15 år gamle Arakataka. – Det er imponerende hvordan de år etter år tilsynelatende klarer å være relevante.

Fakta: Arakataka

Mariboes gate 7, Oslo
Telefon: 23 32 83 00
arakataka.no

Meny ★★★★★
Mat ★★★★★
Miljø ★★★★
Service ★★★★
Pris ★★★★★
Totalt 23

Billig bastion

Da restauranten, som ble startskuddet for Nevzat Arikans imponerende restaurantimperium, åpnet, fant den nærmest egenhendig opp det norske nice price-gourmetkjøkkenet. Her var tre kamskjell, fulgt av kostnadskuttende lammeskank og sjokoladefondant, skyllet ned med hverdagslig barbera, bevinget presentert i en vinpakke. Gode tider, men det hadde jo ikke holdt mål i dag.

I stedet har Arakataka konsekvent fornyet seg, og dét akkurat nok til at et besøk hele tiden har føltes som en god deal i det til enhver tid gjeldende gastronomiske klimaet. For tre–fire år siden virket det således som stedet tok et par skritt inn i det nynordiske. Oppskriftsmessige, rundryggede pinnestoler og matbar er naturligvis også tilkommet. Veggmaleriene er beholdt.

– Jeg var fan i 2001, men for hver gang jeg har vært her, har jeg følt at maten er blitt litt bedre, smilte Salt.

Pepper var mer skeptisk, skulte på servitøren som, nokså lidenskapsløst, utstyrte bordet med godt, brennferskt brød og fennikelsmør. Håret hang – også dette nokså lidenskapsløst – ned på arbeidsantrekket:

– Jeg synes det må være et minstemål at servitørene­ setter opp håret sitt, sa Pepper.

Delte gleder

Småretter som kan deles, er for lengst blitt en lønnsom modus operandi i det ennå voksende verdens­markedet for lavprisgourmet. ­Arakataka har tilbudt den slags lenge. Salt og Pepper bestemte seg for å dele mesteparten av menyen, hoppet over kamskjell.

Det ble endel uengasjert tummel med vin, men servitøren falt til slutt ned på et par glass hvit burgunder, fulgt av en flaske pinot noir fra Burgund-produsenten Nicolas Rossignol.

– Hmm, man kunne nok gått for en flaske hvitt i stedet, for deretter å avslutte med et par enkle glass rødt, sa Pepper, men lot servitørens anbefalinger stå uimotsagt.

12

Til bordet kom makrell med nepe, avrugakaviar og dill­emulsjon. En fabelaktig rett, som nesten smakte svensk med all sin dill, salt og sødme – nabofolket har som kjent et fanatisk forhold til de tre komponentene. Hvitvinen, fra området Côte de Nuits, kom først ikke til bordet og ble ikke ledsaget av noe prøvesmak, men satt greit til fisken.

Vanskeligere var det å matche vin til oksetartar. Arakatakas versjon kom med blomster, ramsløk – hva gjør ikke det om dagen? – og agurk. Den virket dessuten smakssatt med noe røkt sau, hadde et hint av julekveld og pinnekjøtt. Med friskheten fra agurken var retten uhyre velbalansert. Det må være en av byens beste tartarer, hvilket i 2016 ikke sier så rent lite. Gryn kom med erter og taskekrabbe. Retten var særs god, muligens litt for preget av ertene, dessuten litt stor, tapte eleganse.

– Det er en helt relevant innvending, sa Salt. – Nå ble det litt jobb å spise seg gjennom.

Klassiker

Arakatakas moderne og enkle signaturrett – et nøste spaghetti med løyrom, vendt i smør – var fluffy, lett, feit og fantastisk. Men hvem vil ha sin løyrom med mørk, kirsebærpreget pinot noir? Uer kom med blomkål, østers og tapioka – strålende, mens en rett av nypoteter var ledsaget av kamskjellrogn og spicy sting. Velsmakende, men passet overhodet ikke vinen, som nå hadde kollidert med det meste.

Til kjøttet satt druesaften bedre. Det marmorerte dielammet var svimlende delikat, fulgt av nykål og granskudd. Suverene oksekjaker kom med pastinakk, gulrot og kjørvel, hadde smaksmessig kinnet nesten vendt mot Asia. Det fantes ikke plass til dessert.

For trillende metthet, to kaffe avec, litt slapp service, fabelaktig mat, og god men tidvis feilplassert vin, betalte­ Salt og Pepper snaue 2000 kroner. Arakatakas klassikerstatus er på ingen måte truet.

Anbefalt fra DNtv: