Verdens enkleste kokebok – eller?

Tekst
Foto

Mathias Steinbru har testet den internasjonale bestselgeren «Simplissime – verdens enkleste kokebok».

Sist gang jeg ble lovet en enkel løsning på et stort problem, endte jeg opp med å kjøpe en ganske ubrukelig dings. Det var en sen kveld, og det eneste som var på tv-en, var TV Shop. Ja, det var lenge siden. Jeg forelsket meg i en magisk maskin som skulle gi meg en helt flat mage toppet med sixpack. Jeg endte opp med en skadet finger etter et ublidt møte med plast da abdominizeren var på vei mot sin skjebne – loftet – jeg har aldri klart å kaste noen ting. Det var derfor med en viss dose skepsis, men samtidig stor kjærlighet til gode kokebøker, jeg åpnet «Simplissime – verdens enkleste kokebok».

Fakta: «Simplissime – verdens enkleste kokebok»

Av J.-F. Mallet

Utgitt på norsk av Memo forlag i 2017. 384 sider.

J.-F. Mallet, kokken som etter å ha jobbet for stjernekokker ble fotojournalist og kokebokforfatter, mener å ha svaret på spørsmålet de aller fleste får – eller stiller seg – hver eneste dag: Hva skal vi ha til middag i dag? Her er det rett på sak: En kort intro etterfølges av hva forfatteren tenker du burde ha på kjøkkenet, og hva du burde kunne før du starter kokkeleringen. Her er ingen romantisering om tilblivelsen av en restaurant, ei heller historien om den lange og tunge veien en kokk har måttet gå.

Deretter følger oppslag med retter: snacks, supper, forretter, hovedretter og desserter. Det er aldri mer enn seks ingredienser, så dette er ganske enkelt. «Simplissime» har 200 oppskrifter, nok til å holde familien overrasket en god stund. Bildene er av en karakter som ikke gjør deg veldig inspirert, men kanskje heller ikke så skuffet over egne evner ved kjøkkenbenken. Litt befriende er det også å ikke bare se matbilder som er tatt i naturlig lys, med maten dandert på en rustikk overflate, som en låvedør eller en gammel planke fra en kassert seilskute.

Bildene er av en karakter som ikke gjør deg veldig inspirert, men kanskje heller ikke så skuffet over egne evner ved kjøkkenbenken

Verste noen gang

Råvarene i boken er ikke tilpasset det nedre trinnet i den norske matbutikkskalaen, det vil si, du kan få tak i en del på den grønne eller blå butikken, men det er også oppskrifter som krever at du avlegger et besøk hos en fiskehandler og kanskje en slakter. Og her kan boken gjøre en forskjell: Den har solgt i en million eksemplarer i resten av verden, så hvis suksessen fortsetter her til lands, vil det kunne dukke opp mang en kunde som spør etter varer man vanligvis ikke ser i billigbutikken: nyrer, kalvelever, endive, vaktler og morkler, for eksempel.

Maks seks ingredienser. Hver oppskrift er på to sider, og det er så enkelt som det ser ut som. Det skal ikke så mye til for å få det like fint som i boken, heller.

Første forsøk på å lage en av rettene gikk veldig dårlig. Forklaringene er i overkant enkle, og det er få råvarer. Retten var kylling i peanøttsaus på isbergsalat – hvilket høres ut som en nynordisk restaurants menybeskrivelse av noe som overraskende viser seg å smake godt. Dette smakte ikke godt. Eller, ikke det at smaken var så ille – det var bare så ekstremt tørt.

Peanøttkylling på salatseng.

Mine evner på kjøkkenet har så langt veiet opp for mine dårlige evner til å rydde. Det er på mange måter det som har ført til at jeg har et såpass godt samliv med min kone. Med denne retten ramlet bildet av meg som en mesterkokk rett og slett sammen. Den var, som de andre rundt bordet sa, «det verste du har servert noen gang».

I motsetning til norske fotballtrenere går denne kokken av og gir plass til nye talenter etter store fadeser. De tre neste rettene – tomatrisotto, orientalske kjøttboller og vannmelon med sitron – ble laget av en som sjelden står på kjøkkenet. Alle ingrediensene var å få tak i på nærmeste lavpriskjede, helt opp til de økologiske sitronene. Økologiske sitroner er absolutt å anbefale, siden skallet brukes sammen med saften – og i skallet sitter det ellers rester av sprøytemidler du ikke vil ha i desserten din.

I motsetning til norske fotballtrenere så går denne kokken av og gir plass til nye talenter etter store fadeser

Risottoen var enkelt beskrevet, som alle de andre oppskriftene, men på bildet ser det ut til at matstylisten har fått nok av det enkle og rampet seg til med en liten kvast timian. Kraft, tomater, olje og ris gikk i kjelen samtidig og fikk putre på svak varme. Her kom bokens kanskje største svakhet til uttrykk: Dens enkelhet og nøyaktighet stemmer kanskje ikke alltid, og slik kan man ende opp med en tørr og i overkant al dente rismasse.

Mathias Steinbru. Mataktivist og skribent. Foto: Sigurd Fandango

De orientalske kjøttbollene var enkle å lage, selv om de tilmålte ti minuttene med forberedelse ble til 20. Tilbehøret – i butikken kalt trafikklyspaprika – var ikke voldsomt spennende, men ga de kumminkrydrede kjøttbollene litt sødme.

Det mest vellykkede i måltidet var utvilsomt melonen. Den knallrøde og modne vannmelonen fikk seg en velfortjent syretripp med sitronsirupen, mens det kokte sitronskallet ga fra seg et hint av bitterhet. Og dette var lett å lage, dessuten føltes det som en liten, siste honnør til sommeren.

Ga mestringsfølelse

«Simplissime» holder på sett og vis det den lover. Den er enkel, og det er mange oppskrifter. Ifølge Mallet er det aldri mer enn seks ingredienser, men der jukser han litt med ferdiglagede deiger, kraft og annet. Du må enten være helt grønn og ikke i opposisjon, eller så må du bruke skjønn, smake og tenke deg til hvordan det skal løses – og droppe oppskriften halvveis. Resultatet blir sånn midt på treet uansett. Det finnes andre bøker som løser denne oppgaven bedre, og som i tillegg gir mer kunnskap. Men det må sies: Kokk nummer to fikk ganske sansen for boken, den ga henne mestringsfølelse, og kokk nummer én kan nå reise ut av byen en ukes tid i visshet om at familien ikke sulter eller fôres på hel- og halvfabrikata.(Vilkår)

Anbefalte videoer