Hvordan smaker en vin tappet i Raadhusgaten for over hundre år siden i dag?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Merete Bø publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

- Det var mye fyll i Norge på 1800-tallet, forteller Henry Notaker. Men det var også vinkultur og kvalitetsviner som fortsatt imponerer.

En flaske Volnay fra P. A. Larsens kjeller i Raadhusgaten som har overlevd et århundre.

- Det var mye fyll i Norge på 1800-tallet, forteller Henry Notaker. Men det var også vinkultur og kvalitetsviner som fortsatt imponerer.

Det er ikke alle viner forunt å ligge urørt i over et århundre. En flaske Volnay kjøpt på fat fra Burgund av vinhandler P. A. Larsen før Vinmonopolets fødsel og uten årgang på etiketten var nok tiltenkt et yngre liv, men den gang ei. Men rundt hundre år etter den ble solgt over disk i Larsens butikk i Raadhusgaten 4 er vinen i høyeste grad i live. Hvor vinen har ligget i et århundre er usikkert, men at det har vært en kjølig kjeller er sikkert. Men det som disse mursteinsrøde tilårskomne dråpene som endte sitt liv i et riedelglass litt lenger øst i Oslo, over et århundre etter at dens druer ble innhøstet i vinmarkene rundt den pittoreske landsbyen Volnay i Burgund avslører er en norsk vinhistorie vi sjelden tenker på i dag.

For vi nordmenn har hatt et forhold til vin lenge. Ja, faktisk blir vin allerede i Eddadiktningen regnet som det edleste man kunne drikke.

– I Håvamål står det at Odin drakk bare vin, og rangeringen var øl, mjød og så vin, forteller Henry Notaker.

Drukkenskap, opptøyer og drap

Men mens mjøden mer eller mindre forsvinner på 1600-tallet, så fortsetter vinen.

Denne kostbare drikken vin kom til landet med vikingene og fantes bare på de mektiges bord. I år 875 får Harald Hårfagre brakt hjem vin fra England står det i Egils saga. Mens noen hundre år etter, anklager Kong Sverre tyske kjøpmenn i Bergen for å ha solgt billig vin mot skrei og smør. Og at tyskerne har innført så mye billigvin at den ikke var dyrere enn mungåt som var svakt hjemmebrygget øl. Således hadde vinen forårsaket mye drukkenskap, opptøyer og til og med drap.

P. A. Larsens arbeidere og butikkansatte i 1903.

I en av P. A. Larsens syv vinkjellere i Kristiania.

All tapping fra fat til flaske ble gjort for hånd i 1903.

P. A. Larsens butikk i Raadhusgaten 4 i 1903.

Kontoret i P. A. Larsens butikk i 1903.

P. A. Larsens kontor.

P. A. Larsens reklamebrosjyre fra 1903.

P. A. Larsens butikk i Raadhusgaten 4 var et imponerende skue i 1903.

Fra en av P. A. Larsens mange vinkjellere.

Vinlagring fra kjeller til loft hos P. A. Larsen.

110

Skjenking på rådhuset

På 14, 15 og 1600-tallet ble vinsalget regulert: All vin som kom til byene skulle anmeldes på kongsgården i forhold til mengde og type. Kongen skulle ha 18 engelske penninger i toll for hvert fat vin. Etter råd fra lagmenn og rådmenn skulle vinen tappes der det fra gammelt av var opprettet til det. Byens rådhus hadde alltid skjenkerett. Og i 1350 hadde faktisk Oslo Rådhus monopol på vinskjenking i byen. I Bergen var det hanseatene som hadde sikret seg denne retten, noe de innhadde helt frem til 1607, i følge Vinmonopolets Vinbladet årgang 1992.

På 17- og 1800-tallet tok vinhandelen av, og flere firmaer ble opprettet. Et av de første var Kroepelien i 1780 i Strandgaten i Bergen. Og blant de 54 vinfirmaene som eksisterte i Norge før Vinmonopolet, var noen av de viktigste Lundgrens Enke i Trondheim, Wingaards i Bergen, Andersen & Bang i Moss og Dammann, Poulsen og P. A. Larsen i Kristiania.

P. A. Larsens priskuranter var små kunstverk, noen skal etter sigende også ha blitt laget av selveste Edvard Munch. Foto: Sune Eriksen/Nasjonalbiblioteket

650 000 flasker vin

Vinbutikken P. A. Larsen ble startet av Peter Andreas Larsen sammen med Hans Poulsen høsten 1847. Larsen var født på Løiten i Hedemark i 1822 midt i brennevinstradisjonens hjerte og utviklet butikken i Raadhusgaten 4 til å bli en av Norges største vinbutikker på 1800-tallet. I 1861 forlot Poulsen firmaet og startet for seg selv i nabolokalet Raadhusgaten 6.

Peter Andreas Larsen var kjent som en framifrå vinkjenner og han foretok ofte reiser til utlandet for å sette seg inn i måten de produserte både vin og brennevin. Da Larsen dør i 1875 overtar hans enke og i 1890 overtok sønn Alfred Waldemar Garmann Larsen. Omsetningen var økende og importen av vin fra utlandet likeså.

Våren 1901 importerte P. A. Larsen 1350 oksehoder vin fra Bordeaux og den strålende årgangen 1899. Det tilsvarer 400.000 flasker fra én årgang og fra ett distrikt.

Vinene ble fraktet i tønner fra kontinentet og tappet for hånd på flasker i Larsens kjellere.
I 1903 hadde Larsen 650.000 flasker vin fra Bordeaux på lager fordelt på deres syv vinkjellere i hovedstaden.

Viner tappet på fat i kjelleren til P. A. Larsen i Kristiania ble fraktet og solgt rundt i hele landet.

For de kondisjonerte

Så hvem kjøpte og drakk alle disse flaskene med vin som hovedsakelig kom fra Bordeaux, Burgund, Champagne, Douro og Tyskland?

Folketellingen i 1900 viser at det bodde 227.600 mennesker i Kristiania, hvorav mesteparten neppe hadde råd til en flaske Volnay fra Burgund som i P. A. Larsens priskurant fra 1903 kostet 3 kroner. Tatt da i betraktning at en ansatt i samme butikk tjente 30 kroner i måneden, i følge Vinmonopolets magasin Vinbladet.

– Vin var det de kondisjonerte som drakk, de andre måtte nøye seg med laddevin, sier Frithjof Nicolaysen, Vice President Corporate and Government Affairs hos Arcus.

Og laddevin, det var billig spansk og søtlig vin laget av rosinrusk og annet rask blandet med sprit.

– Vin på 1800-tallet fra Burgund og Bordeaux ble ofte blandet med sørfranske druer, særlig syrah for å få fylde og farge. I tillegg var det lavere i alkohol. Jeg smakte en gang Ch. Margaux fra 1869, den hadde 9,5 prosent alkohol, forteller Nicolaysen som er utdannet mikrobiolog.

Ja, for før 1860 så hadde de ingen kunnskap om gjæringen, den skjedde jo bare av naturlige årsaker. Alkoholen var derfor mye lavere enn det den er i dag.

En flaske Volnay kostet tre kroner i 1903, mens for ti kroner fikk man en flaske Chambertin, som på den tid enda ikke hadde fått sin grand cru status.

Skilpaddesuppe og stek

Vin ble hovedsakelig drukket til mat. Og i følge Henry Notaker så var det et gjennomgående krav i finere selskaper at hver rett skulle ha hver sin vin.

- For å få et bilde av hva praksisen hva gikk jeg igjennom 150 menyer i Nasjonalbibliotekets småtrykkavdeling som dekker perioden fra 1870 til 1930 og de viser en helt fast struktur. Selv om antall retter blir færre ut på 1900-tallet, forteller han.

– Det var gjerne mellom 6 til 10 retter som kan summeres i syv kategorier. Der man startet med en postei, gjerne av hummer eller gåselever, etterfulgt av skilpaddesuppe eller champignonsuppe. Deretter fisk, da gjerne avkokt laks, torsk eller hellefisk, så skinke eller tunge og en vegetarisk hvilerett som ofte var asparges. Hovedretten var stek, og nesten alltid av fugl mens avslutningen bestod av ost, is, frukt, kaker og konfekt.
Men menyens tilhørende viner ble valgt ut i fra mer praktiske hensyn enn hva som nødvendigvis passet til retten.

– Det var vanlig å starte med madeira eller sherry til suppen, til fisken drakk man hvitvin og til kjøttet burgunder. Mens hvileretten gjerne fulgte opp med en pause i drikkevarene gjennom en mineralvannstype. Til hovedretten eller fuglesteken var det champagne, grunnen til det var at da begynte talene og man trengte å ha noe å skåle i. Ut på 1900-tallet ser man at dette forsvinner da man nok skjønte at de to ikke passet så bra sammen. Til ost og is var det sherry og portvin, mens champagne og madeira fulgte kaker og andre desserter.

Les også: Dette drakk de da Stortinget åpnet i 1866

Forbud og Lafite

På begynnelsen av 1900-tallet ble brennevin som ble brent over hele landet et så stort problem at det ble lagt ned et forbud mot brennevin og sterkvin i 1916. Det ble også stadfestet ved en folkeavstemning i 1919.

– Men sterkvin ble tillatt igjen i 1923 på grunn av press fra Portugal og Spania som følge av handelsavtalen vi hadde med dem med tørrfisk, forteller Nicolaysen.

– Det var mye fyll i Norge på 1800-tallet, noe som resulterte i mange avholdsforreninger i tillegg til måteholdsforreninger. Sistnevnte anbefalte å drikke en halv flasker vin per middag i tillegg til noen drinker. Og til dagelig skulle man ikke drikke mer enn ett til to glass vin, sier Notaker.

Svakvin kunne man derimot kjøpe igjennom hele tiden, og i 1923, det første året Vinmonopolet var i drift ble det solgt 500.000 liter svakvin, sier Frithjof Nicolaysen.

Og det var jo vin fra disse gamle vinhandlerene som Vinmonopolet solgte i sine butikker de første årene. Bare i 1924 hadde Polet hele ni årganger med Ch. Lafite-Rothschild i sine prislister.

Moden vin har mye bunnfall, og trenger en stødig hånd i tillegg til en sil.

Barn av forbudet

Det var stor diskusjon rundt et statlig Vinmonopol, og langt i fra alle tok det i mot med åpner armer. Men 31.november i 1922 var Vinmonopolet kommet for å bli, det hadde det norske folk bestemt gjennom Stortinget.

Avisen Tidens Tegn skriver 17.november 1922. "Forberedelsene til monopolets virksomhet er i full gang. I disse dager er det således holdt takst over tre av byens eiendommer: P. A. Larsens, H. Poulsens & Co's, Dammann og Baltzersens. idet monopolets styre har tenkt å kjøpe disse... Om monopolet er født i synd, er det tross alt skyldfri for sin eksistens. Men vi sender en lite vennlig tanke til de forbuds- og avholdspolitikere, som ved dets opprettelse har lagt øde de tradisjonsrike forretningskultur engrosfirmaer i denne bransjen representerer"

Vinmonopolet kjøper vinhandler Poulsen. Her er Poulsens bekreftelse på kjøpet på rett under 3 millioner kroner fra januar 1923.


Vinmonopolet var et resultat av forbudstiden og ble etablert i 1922, og i løpet av høsten overtok det statelige Polet butikklokaler og lagerplass fra de gamle vinhandlerfirmaene. Rådhusgaten 6 hvor tidligere vinhandeler Poulsens lå, ble Vinmonopolets hovedkontor.
For overtatte vinbeholdninger fra vinhandlerne betalte Vinmonopolet 30,5 millioner kroner.

Moden 100-åring

Og et århundre etter at flasken med Volnay kjøpt på fat fra Burgund av vinhandler P. A. Larsen, blir den åpnet litt øst i Oslo. De mursteinsrøde dråpene har en duft av lær og tre med hint av kaffe, sedertre og sopp. Vinen er sammensatt og moden. Delikat og tilårskommen frukt på smak med en spenstig syre og avslipte tanniner. Det er helt utrolig at den fortsatt er i live og har en såpass ungdommelig frukt. Det er kanskje ingen som ville ha tatt den for å være en volnay om de smakte den blindt. Men igjen så kan det jo så absolutt være iblandet andre druer enn volnays pinot noir.

Tankene går tilbake til denne reisen som akkurat disse dråpene har vært med på. Fra en kjeller i Burgund, via hest og kjerre til et tog og deretter kanskje på et skip losset med vin til Kristiania. I Larsens kjeller i Raadhusgaten 4 blir den så tappet på flaske for å bli kjøpt av noen som har ønsket å spare på den. Og det i så mange generasjoner, at vi i dag kan ha muligheten til å bli rørt av smaken av historien, av norsk vinhistorie.

Kilder: Vinbladet/1992, Vinmonopolet og Nasjonalbibliotekets småskriftavdeling.

- (Vilkår)