– Åååå, dette var deilig, utbrøt Pepper i det de to store dørene åpner seg og varmen fra store og tradisjonstunge Holmenkollen restaurant

Den store og innbydende peisen som knitret livlig innerst i restauranten var såpass stemningsskapende at man med ett glemte den kalde vinden og den dype snøen ute. Salt og Pepper hadde ikke booket bord til lunsj, og måtte finne seg i å vente noen minutter før en stresset servitør kom med brillene på hodet og lurte på om hun kunne hjelpe, noe overrumplet av å se enda flere gjester komme inn i gjennom døren.

For selv på en kjølig hverdag som denne, var restauranten såpass godt besøkt at det var bare ett bord igjen der man kunne bivåne utsikten over Oslo.

Treg hundreåring

Holmenkollen restaurant ble kjøpt av Christian Ringnes ved årtusenskiftet og restaurerte spisestedet som hadde servert mat i over 100 år. Allerede i 1891 marsjerte de sprekeste opp dit, mens de late og velholdne tok hestedrosje. Først syv år senere kom Holmenkollbanen og folk flest.

Om maten den gang tok like lang tid som i dag, vites ikke, men Salt og Pepper skulle få servert en tålmodighetsprøve til lunsj.

Menyen lå klar på bordet. Da Pepper insisterte på fiskesuppe, noe som ikke sto på Salts meny, innså de at de hadde fått to ulike menyer.

– Ja, det er den nye og du har fått den gamle, sa servitøren.

Uten å gjøre noe med den problemstillingen.

Siden begge var sultne, falt valget på to retter hver. Klassisk løyromtoast og pata negra-spekeskinke til forrett. Og fiskesuppe og hjortefilet med sopprisoni til hovedrett. Men det tok nesten en halvtime før bestillingen ble notert ned på blokken.

– Hadde dette vært en lunsj i arbeidstiden ville jo tiden vært ute nå, kommenterte en sulten Pepper.

Raust og svidd

Løyromtoasten til 225 kroner var raus. En klassisk rett det vanskelig skal gjøres å ødelegge, men toasten kunne med fordel være mindre brent i kantene.

Pata negraen derimot var merkelig mager. Denne velmodne spanske skinken er vanligvis så fet at det renner av den, men på Holmenkollen restaurant hadde de skjært bort alt fettet, noe som gjorde den smaksfatting og tørr. Sammen med skinken ble det også servert en brent toast, innsmurt med tomat. Men ikke fersk solmoden tomat som man ofte får i Spania. Nei, her var det valgt en innkokt tomatpaste i stedet. En ikke heldig variant.

Så ble tallerkener og bestikk ryddet, nabobordene som ankom samtidig betalte og gikk, og Salt og Pepper ventet i 45 minutter på hovedretten.

– Hvor lange skal man finne seg i å vente på lunsjen, spurte Pepper? mens han febrilsk prøvde å treffe blikket til en av de to overarbeide servitørene.

– Ah, det stemmer det, dere skulle ha hovedrett også ja, sier servitøren endelig og dekker på bordet igjen.

Fiskesuppen var stor og varm og besto av skalldyrkraft, hvit fisk og scampi. Greit nok, men ikke uforglemmelig. Det samme gjaldt hjortefileten. Den var mør og perfekt stekt, med en smakfull sopprisoni til.

Det ble ingen tid til kaffe eller dessert. Over to timer var gått fra Salt og Pepper entret det lune lokalet. Ute hadde mørket meldt sin ankomst.

– Her kan man jo ikke dra i arbeidstiden, sa Salt.

Men det er det kanskje ikke så mange som gjør heller?

1195 kroner for to forretter og to hovedretter og én flaske eplemost på deling er i dyreste laget for en lunsj. Men kanskje ikke når man legger råvarene til grunn. Ventingen derimot, den trekker ned. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.