Til og med foajeen oser av gammel prakt. Hovmesteren ønsker velkommen, tar imot jakker, og geleider oss inn i hovedsalen – et av mange rom i tradisjonsrike Engebret Café.

– Jeg skal vise dere til et hyggelig bord! sier han – en nordnorsk hovmester av den gode, gamle sorten.

Denne institusjonen på Bankplassen i Oslo går nå inn i sin travleste måned, og vi bestemte oss for å sjekke om julelunsjen fortsatt holder koken etter 160 år med rause porsjoner.

– Det følget der borte er litt høylytte, bare så dere vet det, unnskylder hovmesteren idet vi setter oss, og peker på et selskap med seniorer innerst i lokalet.

De har sin årlige sammenkomst. Vi overhører at de diskuterer, med sjarmerende arkaisk diksjon, om en som ikke har møtt opp er gått bort eller ikke. De forteller at en foreslo å ha laget på et eldresenter utenfor byen, for å slippe å kjøre i sentrum. «Men vi har da alltid vært her på Engebret!»

Led oss ikke inn i fristelse

– Den største utfordringen ved å spise julemat her til lunsj, er det koldtbordet der, sier Salt og nikker i retning det lange bordet de gikk forbi ved inngangen.

Røkelaks og reker formelig tårner seg på brødskivene. Bordet bugner også av stykker med ostekake, kvæfjordkake og napoleonskake.

– Det er en innertier for å appellere til den eldre garde, bemerket Salt og kikket fristet på brettet med napoleonskaker.

– Det fungerer like godt på meg! svarer Pepper.

På veggen over bordet vårt henger blyanttegninger av Aud Schønemann og Herman Wildenvey. Lokalets innredning, dets mørke møblement, og kanskje spesielt den nevnte buffeten, sender tankene til sånn Restauranten med stor R var før i tiden. Et åsted for høytidelige seremonier man unte seg sjelden, kanskje bare et par ganger i året, og gjerne i juletider.

– Det minner meg om restauranten i «Camilla og tyven», der Dennis Storhøi spiser opp ransutbyttet sitt og alt er i overflod, sier Salt.

Kvalitet i alle ledd

Så kommer maten på bordet – neppe mer enn 12 minutter etter bestilling. Ordet «overflod» gjør seg gjeldende også her. Salt får fire lange, tykke ribber med pinnekjøtt, alle med kjøttfulle koteletter i enden. Salt borer ut en perfekt sirkel av koteletten, dypper den i sjy, og ringer julen inn.

– Oi. Dette er helt nydelig. Røkt, men veldig lett. Det er nesten så kjøttet innfører en helt ny smak jeg ikke har smakt i pinnekjøtt før, sier han fornøyd.

En enslig, halv vossakorv følger med, og mer trengs ikke.

– Pølsen er grov, feit og god. Men pinnekjøtt er noe av det beste kjøttet jeg får, og det kan jeg ikke si om vossakorv, så jeg har alltid ment at pølsene stjeler verdifull magekapasitet, sier Salt.

De får servert poteter, rotmos og sjy til deling. Salt ble skuffet av at det ikke var mandelpoteter, og at de var litt tørre. Rotmosen var frisk uten fløte, men rund og smaksrik likevel – ingenting å utsette på. Pepper stjeler litt til sin juletallerken. I fjor hadde han sendt en stappe tilbake på Stortorvets Gjæstgiveri, og fått beskjed om at den ikke ble laget på huset. Engebret vinner mye på at det ligger kvalitet i alle ledd.

– Tallerkenen er riktig dimensjonert til lunsj. Ikke for lite, og bare litt for mye. Sånn skal det være med julelunsj, mener Pepper.

Dessertsjalusi

Ribben har et elegant hint av en urt – er det estragon? Svoren knaser, og Salt ser seg nødt til å bytte til seg litt mot et stykke pinnekjøtt. Denne tallerkenen ville vært mer enn godkjent på julaften.

– Veldig friskt med bakte, julekrydrede epler – det skal jeg ta med hjem til jul. Julepølsen er også rik på smak, sier Pepper.

Medisterkakene bleknet i forhold til pølsene – de kunne hatt mer smak av muskat, og vært saltere. Men når dette er det eneste som trekker ned et solid helhetsinntrykk, kan man ikke klage.

Og hvis man skal lete etter mer å utsette på: De strengt tatt unødvendige potetlefsene og flatbrødene som ble servert før maten virket veldig masseprodusert. Hjemmeproduksjon ville nok krevd et ganske heftig takkeverksted i julestria, men restauranten kunne kjøpt fra mindre, mer kvalitetsbevisste produsenter.

Den største mangelen var likevel selvpåført: Et julemåltid uten digestif er heftig, men som jobblunsj fikk det holde med to alkoholfrie øl. Regningen kom på 790.

– Jeg skulle ønske jeg hadde plass til dessert, sa Pepper.

Et turistpar har kommet, drukket kaffe og dratt. Laget innerst i rommet har ikke tenkt seg av sted med det første. Tre av mennene stavrer seg til buffeten. «Den kaken der, det er verdens beste!» sier han ene om kvæfjordkaken, og de andre ler som i sakte film.

Mye har endret seg siden de møttes for første gang. Men det har ikke Engebret Café. Og takk for det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.