Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Bortgjemt italiener

Tekst
Foto
På Baltazar går man fra Oslo til Italia bare ved å tre over dørstokken. Foto: Camilla Jensen

På Baltazar går man fra Oslo til Italia bare ved å tre over dørstokken. Foto: Camilla Jensen

Baltazar er det perfekte stedet for å gjemme seg bort til lunsj. Men maten klarer ikke transportere gjestene helt til Italia.

Å komme inn på restaurant Baltazar under Domkirkens søyleganger er som å gå gjennom en dør og inn i et annet land. Det er rustikt, litt mørkt, og ikke fullstendig stilig, selv ikke etter en nylig oppussing. Men det virker så autentisk at vi ventet på at neste gjest skulle være et selskap av sånne middelaldrende mellom-europeiske menn med små Gucci-vesker og press i buksene, gjerne med en elskerinne på slep.

Antipastoen vitello tonnato er en raus porsjon kalvekjøtt med tunfiskmajones – en rett i seg selv på Baltazar.

Antipastoen vitello tonnato er en raus porsjon kalvekjøtt med tunfiskmajones – en rett i seg selv på Baltazar.

Baltazar er det perfekte sted å gjemme seg unna.

De kom imidlertid ikke. Det var bemerkelsesverdig tomt på Baltazar, som stemningsmessig virkelig er en perle midt i Oslo sentrum, og det var hverken vanskelig å få bord eller god service. Det eneste som tok tid var å velge mellom rettene på menyen, som er tilgjengelig i sin helhet fra Baltazar åpner klokken 11.30.

– Lunsjkulturen har virkelig ikke tatt helt av i Oslo, sa Pepper, men lot seg røre av parene som satt side ved side på benken langs veggen.

Dag Tjersland har siden 1990-tallet hatt rykte på seg for å være kanskje Norges beste italienske kokk. Menyen som sådan er det lite å si på, her er publikumsvinnere som oster og skinker i skjønn forening, pizza og t-bensstek, men også mer uventede kombinasjoner som pasta med torsk og kapers.

Fakta: Baltazar

Dronningens gate 27
Oslo

Telefon: 23 35 70 60
www.baltazar.no

Meny:  ★★★★★
Mat: ★★★
Miljø: ★★★★★
Service/Effektivitet: ★★★★★
Pris: ★★★★
Total: 22

Topp stemning, maten skuffer

Bordene er trange, og servitøren rigget til et lite serveringsbord langs siden for å få plass til maten.

Brødkurven, som en gang i tiden var riktig luksuriøs, var en skuffelse. Borte var nybakt og nesten oljedryppende focaccia. Isteden:

– Tørt, svampaktig og industrielt, mente Salt, som for en gangs skyld klarte å la være å forgripe seg på brødkurven.

– Akkurat som det ofte er i Italia, sa Pepper. Det samme opplevde de med vinen etter å ha bestilt et glass pinot grigio hver: Den var flat, tynn og likegyldig, ikke det en gjest håper å få på det som lenge har vært et respektabelt vinsted.

Vitello tonnato var derimot en stor tallerken saftig, rosastekt kalvekjøtt med en passe mengde tunfiskmajones sammen med grønn salat. Retten var en antipasti, men kunne vært en lunsj i seg selv.

Snart kom også pasta og pizza til bordet – begge deler også generøst servert. Vi kan ikke huske at porsjonene var så store før ombyggingen og sammenslåingen av gourmetrestauranten oppe med vinbaren nede. Men maten var da vitterlig bedre.

Pizzabunnen minner mer om Peppe's enn Pisa.

Pizzabunnen minner mer om Peppe's enn Pisa.

I hvert fall pizzaen. For det er ikke alltid størrelsen det kommer an på. Toppingen av italiensk salsiccia og glinsende, smeltet ost var forsåvidt grei. Men bunnen minnet mer om Peppe's enn Palermo eller Pisa, den var for myk og for tykk.

Bucatini alla Norma var en klassisk trøstematkombinasjon, med lange, hule pastarør kokt al dente med en tomat- og auberginesaus sammen med saltet ricotta. Ikke banebrytende, heller ikke noe å komme tilbake etter, men fullt ut akseptabel, i likhet med kaffen de to også rakk på under en time.

– Vi skulle jo blitt sittende her i timesvis, sa Pepper.

– Ja, stemningen her er jo slik at du bare har lyst til å bli sittende og drikke vinglass etter vinglass og bare la rettene komme, sa Salt og la til:

– Selv om maten burde vært bedre.

Med vin, kaffe, mineralvann og strengt tatt en rett mer enn nødvendig for å bli mett, kom regningen på 850 kroner. Det er ingen upris for et lite stykke Italia til lunsj, til tross for at maten ikke klarer å transportere gjestene helt til Piemonte.

Fersk pasta al dente med tomat, aubergine og salt ricotta er ekte trøstemat.

Fersk pasta al dente med tomat, aubergine og salt ricotta er ekte trøstemat.

 

Les mer om mat og vin på Smak.no

Meld deg på nyhetsbrev fra Smak.no her

 

  (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.