– Nå har det gått 40 minutter, og vi har ennå ikke fått tilbud om noe annet enn vann å drikke, sa Pepper.

Vårt lunsjbesøk på Restaurant Sentralen startet ekstremt dårlig. Lang ventetid i døren, og enda lengre ventetid med menyen ved bordet. Den eneste som enset oss var en kokk, som egentlig hadde andre ting å gjøre og lett nervøst skaffet oss et bord, mens gulvets tilsynelatende eneste servitør var opptatt med helt andre ting.

Institusjon

Sentralen er på bare et par år blitt en Oslo-institusjon. I cafeen sitter frilansere bøyd over bærbare skjermer og en pizza, og i restauranten møtes et voksent, ganske streit, men mildt kreativt publikum til noe av byens beste mat, i dag akkompagnert av svingende oldies som The Shadows og Fats Domino fra høyttalerne.

Vi plukket på nybakt brød og tømte flasken med springvann mens vi ventet. Og ventet.

– Noe er ravende galt her, mente Pepper. – De mangler minst én person i rommet, og det er jo ikke en gang fullt.

Lunsjmenyen er en forkortet versjon av Sentralens kveldsmeny. Prisene er middels, men størrelsen på hver rett innbyr til å bestille mer enn én, og omsider, en stund etter at vi hadde bestilt mat og fått et vinkart, fikk vi bestilt hvert vårt glass vin.

Både vi og maten fortjente det. Etter tre kvarter kom endelig maten på bordet.

– Dette nytter ikke for en hverdagslunsj, sukket Salt.

Så smakte vi på maten.

Perfekt kantarelltoast

Salt spiste en kantarelltoast som var alt en kantarelltoast skal være. Raust med silkemyk sopp, godt innhyllet i en kremet, syrlig saus, pyntet og spisset med små kronblader av løk fylt med gressløkolje.

– En drøm av en sopptoast. Det kan ikke bli bedre, mente Salt. Det eneste som hadde kunnet høyne opplevelsen var et glass oransjevin, men mulighetene for vin på glass var svært begrenset nå på dagtid, og vi drakk et glass «Handwerk» Riesling fra Leiner.

Pepper var enda mer ekstatisk over sin sprøstekte og nesten sødmefulle steinbit der tilbehøret av to typer kålvekst og syrlige epler og beurre blanc balanserte hverandre så godt at tårene nesten sto i øynene.

– Enkel perfeksjon. Helt fabelaktig! sa Pepper.

Kontinentale smaker

Sentralens smaker beveger seg ofte mot andre kontinenter, men i dag var selv den store porsjonen med kongekrabbe og dampede buns vi hadde bestilt smakssatt med klassiske europeiske ingredienser: estragon og fennikel. Det var fett, syrlig, herlig – og mettende.

– Vil dere ha dessert? spurte servitøren, som omsider hadde kommet på banen, men vi orket knapt mer enn kaffe.

Et vellystig måltid med to glass vin til hver samt kaffe og en liten søtsak til kaffen kom på 1340 kroner.

Det store spørsmålet på Sentralen er hvor mye den fantastiske maten veier opp for den manglende servicen. Som arbeidslunsj faller et besøk her helt gjennom – lunsjpausen er over før maten dukker opp. Men den som har god tid og ønsker en full restaurantopplevelse på dagtid, kan være tilbøyelig til å tilgi den lange ventetiden. Det er best slik. Du får knapt bedre mat i Oslo til lunsj – men da vi nær to timer senere veltet ut av restauranten, stinne av sjømat badet i en perfekt kombinasjon av syre og fett, var vi stort sett verdiløse som arbeidstagere. Neste gang sørger vi for å ha fri resten av dagen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.