Våren var i full skrud på Strand restaurant, men solen varmet ennå ikke nok til lunsj på terrassen utenfor.

– Det er mange fine bord der inne, pekte en kelner vagt innover i hovedrestauranten, Her flommet solen inn, det glitret i sjøen og bestikket, og det var bare å velge, vrake og vente på servitøren som kom akkurat i det vi begynte å lure på om det var noe service å få.

Men servicen var merkelig fjern og distansert, bortsett fra når kelneren serverte, sto han akkurat så langt fra bordet at det føltes unaturlig.

Lunsjmenyen er konsis, men med flere fristelser. Tre småretter, inkludert dagens sandwich som i dag var med roastbeef kommer i tillegg til tre større retter til helt greie priser: Fra 155 kroner for det enkleste smørbrødet til 235 kroner for den mest avanserte kjøttretten. Vi var sultne, og gikk for hver sin hovedrett og et glass vin.

- Hva liker du?

- Noe friskt og tørt, sa Salt, som ble belønnet med en korket Rupestris fra Pardas i første omgang.

– Det er greit, sa kelneren.

– Du skal ikke betale for den, sa han og kom tilbake med en helt annen vin, som han skjenket så raskt og uten presentasjon at det gikk oss hus forbi hva slags vin det var. Smaken på den var også tvilsom, men ikke så markant ødelagt at det sømmet seg å sende den ut igjen - Strand restaurant er opptatt av naturvin, som ofte har litt underlig smak uten å være ødelagt.

Fulle fat

Men brødet og smøret som kom på bordet var saftig, og porsjonene rause.

– Jeg skulle gjerne hatt en større tallerken - eller et lite anretningsfat, sa Pepper og stirret hjelpeløst ned i en dyp tallerken overfylt med konfitert and, en stor mengde aromantisk hoisinsaus og et berg med strimlet agurk og vårløk i tillegg til tynne pannekaker å pakke alt inn i.

Hoisinsausen ble litt dominerende, men til tross for anretningsutfordringene var det en velsmakende rett.

Salt spiste kalvetartar på en like overlesset tallerken. Å få maten opp fra fatene med æren i behold, minte litt om å spise flymat på trange fat og med lite armslag.

– Jeg liker at det er så generøse porsjoner, ofte er det litt lite mat til lunsj, men det blir uelegant med så fullstappede fat, sa Salt. En røslig klatt kalvetartar lå skjult under sprø, hjemmelagde chips og var i følge med grønn salat, grove biter rødbeter og syltet løk på kanten av en frisk grønn purre-emulsjon. Kalvetartaren var helt grei, men manglet salt og ble totalt sett veldig anonym.

Servitøren var lite tilstede, men klarte akkurat å gjøre det nødvendige for at vi ikke skulle bli irritert.

Saftig kake, sur espresso

Strand Restaurant har eget bakeri, og til dessert bestilte vi en stykke gulrotkake på deling og hver vår doble espresso. Kaken var saftig og søt og holdt absolutt mål, men espressoen var så sur at den nesten smakte salt - og sukkeret ble servert i en altfor stor skål som litt for tydelig hadde vært fremme før. Det var klumper i sukkeret og noe hang fast i skjeen.

– Hvis sukkerskålen min hjemme så slik ut, ville jeg ikke bydd den til gjester, mente Salt.

Strand har gode råvarer og eksepsjonelt sjarmerende lokaler, men beliggenheten er også deres største utfordring. Det er ikke så mange som bare går forbi, og den som tar turen ens ærend for å spise lunsj her er i sin fulle rett til å forvente litt mer. Prisen, 800 kroner for to hovedretter, to glass vin, to kaffe og et kakestykke er i og for seg anstendig, men da burde både mat og service vært mer å skrive hjem om.

– Det kan hende dagens sandwich og en øl hadde vært en bedre deal, mumlet Pepper, men et sted såpass langt fra både turistattraksjoner og store bedrifter bør ha mer å skilte med.

Lunsj i byen? Prøv Sentralen

Les mer om mat og vin på Smak.no

Meld deg på nyhetsbrev for Smak.no her

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.