Dippdykket

Tekst
Smaken av Amerika. Da kokk Christopher Haatuft var liten, serverte hans Tennessee-fødte mor hjemmelaget dipp til potetchipsen. Etter å selv ha bodd i USA, kjenner han nå favorittdippen med rømme, Worcestersaus, spisskummen og dill som ranchdressing. Oppskrift nederst i saken.

Smaken av Amerika. Da kokk Christopher Haatuft var liten, serverte hans Tennessee-fødte mor hjemmelaget dipp til potetchipsen. Etter å selv ha bodd i USA, kjenner han nå favorittdippen med rømme, Worcestersaus, spisskummen og dill som ranchdressing. Oppskrift nederst i saken.

40 år etter at dippen tok Norge med storm, diskuteres fortsatt dobbeldipping og hvorvidt det å servere gulrøtter til kan ødelegge et vennskap. Her får du fem toppkokkers beste dippoppskrifter.

Fakta:

Dipp
Saus eller røre man dypper ulik mat eller snacks i.
Ingrediensene kan ­variere fra søtt, til surt, bittert eller salt.
En vanlig dipp i Norge er rømmedipp, laget av rømme og krydder (gjerne med ferdig krydderblanding fra pose). Serveres til eksempelvis potetgull eller grønnsaker, som selleri, agurk- og gulrotstaver.
Kilde: Wikipedia

Det er jo et slags tabu rundt dette med dipp, sier Niklas Baarli.

Programlederen i P3-programmet «Verdens rikeste land» har akkurat tatt lunsjpause på NRK Tyholt i Trondheim. 26-åringen fra Moss beskriver sitt forhold til Maaruds Holiday-dipp, et produkt moren hans – om mulig en enda større dippentusiast enn han selv – introduserte for ham en gang på 1990-tallet, som «langt, intenst og kjærlig».

Men det er altså ett problem.

– Du kan ikke spise for mye av det før folk begynner å se skjevt på deg. Jeg nyter min dipp alene hver søndag kveld, mens jeg ser film. Da spiser jeg en hel boks. Det er jeg stolt av. Selv om mange synes det er rart.

I Oslo kjenner programleder Gunhild Dahlberg (40) seg igjen i stigmatiseringen.

– Det føles litt perverst å gå på butikken og kjøpe en stor pose potetgull, en pose Holiday-miks og en boks ekte rømme. Det er ikke noe jeg kan drive med hver dag, liksom. Sist jeg var gravid gikk det veldig mye i dipp. Denne gang prøver jeg å begrense meg litt, sier TV 2-profilen med termin for andre gang i juli.

– Men jeg får skikkelig lyst på Holiday-dipp nå, når vi snakker om det. Av og til tenker jeg at jeg trenger hjelp, i form av avrusning. Chips og dipp har kanskje ikke så høy status, men jeg tror de fleste egentlig elsker det. De som sier noe annet, lyver.

Grønt er skjønt. Salsa guacamole kan høres ut som smør på flesk ettersom salsa betyr saus og guacamole betyr «saus av avocado», men Henrik J. Henriksen lover at dippsausen, som blant annet inneholder tomatslektningen tomatillos, er «vanvittig god».

Grønt er skjønt. Salsa guacamole kan høres ut som smør på flesk ettersom salsa betyr saus og guacamole betyr «saus av avocado», men Henrik J. Henriksen lover at dippsausen, som blant annet inneholder tomatslektningen tomatillos, er «vanvittig god».

SALSA GUACAMOLE | Henrik J. Henriksen
Ingredienser  300 gram tomatillo (mellom fem og ti avhengig av størrelse) ◆ 1 avocado ◆ 1 liten løk, helst hvit salatløk ◆ 1/2 bunt koriander ◆ 1 hvitløksfedd 2–10 grønne chili, helst av typen «bullet»/serrano (ta bort stilken, men bruk frø og kjerne) ◆ Salt ◆ Evt. vann
Tilberedning  Grovhakk alt og kjør blandingen i en stav­mikser. Juster med vann til en såvidt rennende saus, og smak til med salt og chili. Sausen holder et par dager, men ikke lenger, på grunn av den rå hvitløken.

Fakta:

Henrik J. Henriksen, kokk og medeier på Taco Republica i Oslo
– I Mexico snakker man egentlig ikke om dipp, kun sauser – salsas – eller ordet guacamole, som egentlig betyr «saus av avocado». Morsomt nok finnes det en mer sausaktig variant av denne som kalles salsa guacamole. Smør på flesk der altså, men den er vanvittig god, sier ­Henriksen, som selv «har et litt trøblete forhold til begrepet dipp på grunn av assosiasjonen til den industrielle delen av amerikansk mat­kultur», men som elsker måten å spise den på.

– Hovedingrediensen i denne er tomaten, eller det vi refererer til som tomatillos: en grønn frukt som er beslektet med tomaten, men genetisk mye nærmere en physalis. Denne kan bestilles hos gode grønnsaksforhandlere.

 

Den gode følelsen

Nøyaktig 40 år etter at den ble lansert på det norske markedet, holder en smørje laget av rømme iblandet pulver med smak av paprika og løk fortsatt stand på tv-kvelder og vorspiel. Maarud lanserte såkalte dippmikser med andre smaker tidlig på 1970-tallet, inspirert av produkter man hadde sett og smakt i USA, men det var først da smaken «Holiday» dukket opp ved siden av potetchipsen i butikkhyllene i 1975, at nordmenn trykket den amerikanske nyvinningen til sitt bryst.

Det var da det, ifølge administrerende direktør i Maarud, Kenneth Hamnes (45), «ble kult å dippe».

– Vi har snakket med flere av våre gamle medarbeidere angående det navnet, sier han.

– Det sies at det skulle være eksotisk og gi den gode følelsen. Alle blir glad av å lese «Holiday». Og nå er det en smak.

Det finnes ingen salgstall i Maaruds arkiver fra 1980-tallet, men i 1990 ble det solgt 700.000 poser pulverdipp, en økning på 12 prosent fra året før. I dag selges det årlig rundt fire millioner pakker med dippmiks i norske dagligvarebutikker, hvilket får Hamnes til å anslå at ti prosent av alle solgte rømmebegre brukes til dipp.

I det hele tatt har rømmedippen, til tross for at utviklingen ifølge Maarud-sjefen har gått litt i bølger, økt i popularitet.

Det har også andre dipper. Både guacamole, som den meksikanske restauranten Taco Republica i Oslo serverer fire tonn av i året, og salsa, er for lengst blitt en nesten like naturlig del av det norske kostholdet som ketchup og sennep.

– Jeg lager hjemmelagd guacamole og salsa, men setter også frem en liten skål habanero-salsa til de råeste gjestene, sier forfatter og matskribent Torgrim Eggen (56).

– Hummus lærte jeg å lage av en husmor i Beirut, lenge før den var å få kjøpt her, og i tillegg lager jeg mynteraita, chipotlemajones, aioli og chili/tahini-dipp. Det fremgår vel av listen at verden har kommet til oss, eller vi har vært ute og hentet den hjem.

Taco Republica-kokk og medeier Henrik J. Henriksen (41) tror verden er kommet for å bli, også på dippfronten. Han mener ihvertfall utvalget av meksikanske råvarer vil vokse.

– Sammen med den økte bevisstheten rundt latinamerikansk mat, som den peruanske bølgen og den ekte tacoen, tror jeg sauser av ingredienser som tørket chili, urter og tomatillos kommer til å krype ut av restaurantene og hjem til folk, sier han.

Stian Floer (39), kjøkkensjef og medeier på Oslo-restauranten Hitchhiker og forfatter av den nye boken «Gatemat fra hele verden», ser eksotiske dippsmaker som black garlic og green chili i krystallkulen sin. Også Kari Innerå (33) som snart åpner restauranten BA53, spår et storinnrykk fra Asia.

– Jeg tror ting som ponzusaus og hoisinsaus av fermenterte soyabønner – dipper med mye fersk koriander, chili og lime – kommer til å bli mer og mer vanlig. For ti år siden hadde jeg ikke riseddik og fish sauce i kjøleskapet. Nå bruker jeg det hele tiden. Folk spiser mye mer asiatisk mat i dag, så «social eating» og dipping er veldig aktuelt.

Sterk og søt. Olympisk mester i kokkekunst, Kari Innerå, tyr til sin sterke, søte chili-dipp når hun er fysen på noe godt.

Sterk og søt. Olympisk mester i kokkekunst, Kari Innerå, tyr til sin sterke, søte chili-dipp når hun er fysen på noe godt.

HOT AND SWEET CHILIDIPP | Kari Innerå
Ingredienser  2 dl Hellmann’s majones ◆ 1 dl crème fraîche ◆ 1 ts espelette- eller kajennepulver ◆ 20 g ingefær ◆ 1 hvitløksfedd ◆ 3 ss sweet chilisaus ◆ 1 lime ◆ 1 ts Sriracha chilisaus (kan sløyfes)
Tilberedning  Bland sammen majones og crème fraîche. Skrell ingefær og hvitløk, og riv dem på et fint rivjern. Ha i sweet chili, espelette-pulver og Sriracha om du liker det ekstra sterkt. Smak til med limejuice.

Fakta:

Kari Innerå, åpner snart restauranten BA53 i Oslo
– Denne kan man dippe vanlig potetgull i hvis man er fysen på noe sterkt dagen derpå, men man kan også bruke den til ulike typer salater. Sweet chili er jo den nye ketchupen, så det var da den kom, at jeg eksperimenterte meg frem til dippen, sier den tidligere olympiske vinneren i kokkekunst.

Hun er ikke fan av rømmedippene laget av pulvermikser.

– Men jeg er født på 80-tallet, så jeg husker jo veldig godt at vi spiste chips og Holiday-dipp i kjellerstuen til nabojenta.

 

En verden full av dipp

Menneskeheten har dippet mat i semiflytende tilbehør i tusenvis av år. Mange mener hummus ikke bare er verdens eldste dipp, men også en av de eldste formene for mat. Funn viser at kikerter ble brukt av egypterne for så langt tilbake som 100.000 år siden, og enkelte hevder at de også er blitt kvernet og blandet med tahini, malte sesamfrø, i tusenvis av år, selv om det visstnok ikke finnes konkrete beviser på det. Den første nedskrevne hummus-oppskriften skal ha blitt funnet i en kokebok fra det 13. århundret.

Salsa kan spores tilbake til Sentral-Amerika før den spanske okkupasjonen i 1521. Aztekerne blandet tomater med chili og kvernede squashfrø og serverte det til blant annet kalkun og fisk, mens mayaindianerne også skal ha laget maischips ved å kutte tortillas i små triangler og steke dem sprø.

Ordet «raita», som på hindi betyr svart sennep og «skarp», dukket først opp i India på 1800-tallet. Siden har den vært en selvsagt del av nordindisk mat, og lages i dag fortsatt ved å blande grønnsaker, frukt og krydder i tykk yoghurt. Tradisjonell raita er både avkjølende og sterk krydret. Via handelsrutene i Midtøsten kom retten til Det osmanske riket og Hellas, der den fikk en lokal tolkning og navnet tzatziki.

Sensoriker og prosjektleder i matforskningsinstituttet Nofima, Kristine Svartebekk Myhrer (38), mener vi til alle tider har hatt en tiltrekning mot mat med kontrasterende tilbehør.

– Vi liker å oppnå sensoriske kontraster gjennom ulike teksturer som for eksempel mykt og sprøtt, men også kombinasjonen av ulike grunnsmaker som salt og søtt, sier hun.

 

Barn av 1980-tallet

Da nettstedet Huffington Post i 2013 kåret de ti beste dippene til fingermat – klassikeren ostefondue toppet listen – beskrev de dippen som «festens hjerte og sjel». Har dippskålen blitt vår tids leirbål, eller har den vedvarende populariteten mest med å gjøre at forbrukerne er lojale til produkter de vokste opp med?

Nofima-sensoriker Svartebekk Myhrer tror minner kan ha mye å si.

– Preferanser for hva vi liker er delvis på grunn av arv, men vi påvirkes også gjennom miljø. Matvanene våre er knyttet til koblingen mellom en matvare og en hendelse. Det kan være positive opplevelser og minner som er knyttet til produktet eller matretten som gjør at vi fortsetter å like det og tar med oss vanen videre, sier hun.

Christopher Haatuft (35), kjøkkensjef på restauranten Lysverket i Bergen svarer slik på D2s henvendelse om å dele sin beste dippoppskrift:

«Dette er uten tvil den beste matsaken jeg noen gang har hørt om. Jeg er et stolt barn av 80-tallet, og minst to av de ti chipskiloene jeg har rundt livet kan tilskrives dipp. Jeg er med.»

Fakta:

Christopher Haatuft, ­kjøkkensjef og medeier på Lysverket i Bergen
– Kombinasjonen av spisskummen og dill høres kanskje litt uvanlig ut, men prøv det med gode paprikachips, og du kommer til å spise hele skålen, sier Christopher Haatuft, som tidligere jobbet som kokk på stjernerestauranten Per Se i New York.

I USA oppdaget han at den hjemmelagde dippen hans amerikanske mor hadde laget i barndommen, het «ranch dressing».

Han er såpass glad i chips og dipp at han ser for seg en alternativ fremtid.

– Jeg ser ikke helt den store utviklingen her til lands, da det er de to store chipsaktørene som dominerer, med utfordrere som prøver å etterligne mer enn å radikalt forandre. Hvor er high-end gourmetchipsen med Hellstrøm-dipp? Hvor er storsatsingen på barpakker med forskjellig nordisk chips? Einerrøkt dillchips? Søl og pepper? Husholdningseddik og karve? Jeg har hatt en drøm siden før jeg ble kokk om å få utvikle min egen chips, så jeg sitter nå tålmodig og venter på invitasjon fra en chipsprodusent. Etter det skal jeg pensjonere meg. Siden vi likevel ikke har Michelin-stjerner i Bergen, så tar jeg noen Estrella-stjerner i stedet.

Se oppskrift på Christopher Haatufts ranchdip nederst i saken.

– Som hos de fleste var det ferdigmiksene som regjerte, men med en mor fra Chattanooga, Tennessee på kjøkkenet var det ikke uvanlig at vi også fikk servert hjemmelagd dipp, utdyper han.

– På den tiden var det bare «mammas dipp», men etter å ha bodd noen år i USA, kjenner jeg det nå igjen som ranchdressing. For meg kan denne dippen og en god pose chips utgjøre et, om ikke fullverdig, så kjapt måltid i et uinspirert øyeblikk. Jeg rasjonaliserer med at man har ingen kvaler med å sette til livs en stor bolle rømmegrøt med en smeltet klatt smør og en generøs ladning sukker på toppen. Så hva er så galt med en skål krydret rømme og noen friterte poteter?

 

Suppedipp

Den amerikanske kjendiskokken Alton Brown har sagt at en dipp må defineres «ut fra sin evne til å beholde kontakt med transportmekanismen sin over et hvitt teppe».

Men når oppsto egentlig symbiosen chips og rømmedipp, paret som er blitt omtalt som snackverdenens Bonnie & Clyde? Dette spørsmålet fikk den amerikanske matskribenten og læreren Gary Allen på bloggen sin On The Table tilbake i 2006. Han kunne gjort det enkelt for seg og svart «På 1950-tallet». I stedet skrev han en hel liten avhandling om dippens historie i USA, med utgangspunkt i «Encyclopedia of Junk Food and Fast Food» og sin egen bok «The Business of Food: Encyclopedia of the Food and Drink Industries». Fra hjemmekontoret sitt i New York, hvorfra han underviser i matkultur, fortsetter han sin fjernundervisning.

– Selv om vi mennesker alltid har dyppet ting i mat, er kombinasjonen chips og dipp relativt ny. Salt potetgull kom først på markedet på 1930-tallet og ble populært under Annen verdenskrig, på grunn av mangelen på sukker. Søtt godteri forsvant, men salt snacks var tilgjengelig, og det fortsatte bare sin popularitet etter krigen. Og så kom dette løksuppestuntet, sier Allen.

 

Fra løksuppe-miks til dipp

Rømmedippens opphav ligger, kanskje litt overraskende, hos et selskap som er bedre kjent for te enn for snacks. Thomas Lipton, skotten som satset sparepengene sine på å åpne den lille kolonialbutikken Lipton’s Market i Glasgow i 1871, hadde gjort det stort her i verden. 17 år senere var han eier av 300 butikker over hele Storbritannia, bestemte seg for å gå inn i tehandelen og utvidet i tråd med det forretningene sine til å bli globale.

Den amerikanske delen av selskapet begynte etterhvert å produsere ferdigsuppe i pulverform, såkalte suppemikser. På starten av 1950-tallet, nesten 20 år etter Liptons død, hadde imidlertid salget nådd sitt potensial. Det var vanskelig å vokse mer på posesuppe alene, så et lyst hode i pr-avdelingen til The Lipton Soup Company kom opp med en idé: Hva med å vise folk at pulversuppen også kan brukes til andre ting? Resultatet ble en stor reklamekampanje der Liptons løksuppemiks ble blandet sammen med rømme. Prøvekaniner fant raskt ut at den populære potetchipsen egnet seg perfekt som tilbehør. I løpet av seks måneder gikk salget av Liptons suppemiks i været.

– Tv-ens popularitet, der gafler og annet bestikk var en uønsket distraksjon, skapte et helt nytt marked for fingermat, og siden chipsen både fungerte som transportmekanisme og tilbehør til den nye og spennende dippen, passet det behovet perfekt. Egentlig er det overraskende at det tok 20 år fra chipsen kom til dippen fulgte etter. I retrospekt virker jo kombinasjonen så naturlig, sier Gary Allen.

– Dessuten reetablerte dippen på en måte en slags eldgammel matvane: Det ble en av de få anledningene der vi mennesker spiser fra samme fat.

Japansk på grillen. Stian Floers ­kushiyaki-dipp med chili, ingefær, hvitløk og koriander kan brukes til det meste av grillmat. Hitchhiker-sjefen og forfatteren av den nye boken «Gatemat fra hele verden» tror vi kommer til å spise dipper med mer eksotiske asiatiske ingredienser fremover.

Japansk på grillen. Stian Floers ­kushiyaki-dipp med chili, ingefær, hvitløk og koriander kan brukes til det meste av grillmat. Hitchhiker-sjefen og forfatteren av den nye boken «Gatemat fra hele verden» tror vi kommer til å spise dipper med mer eksotiske asiatiske ingredienser fremover.

KUSHIYAKI-DIPP | Stian Floer
Ingredienser  1 dl brunt, seigt sukker ◆ 1 dl soyasaus ◆ 1 ts tapiokapulver (kan sløyfes) ◆ 2 ss finhakket ingefær ◆ 1 ss finhakket hvitløk ◆ 1 ss finhakket rød chili ◆ 2 ss finrevet/kuttet sitrongress ◆ 1 ts finknust korianderfrø ◆ 4 ss finkuttet sjalottløk ◆ 1 dl østerssaus ◆ 1 ss sesamolje ◆ 4 ss riseddik ◆ 2 ss Sriracha chilisaus
Tilberedning  Smelt sukker og soyasaus i en kjele, tilsett tapioka­pulver og rør rundt så det tykner noe. Tilsett resten av ingrediensene, smak til og avkjøl. Ha gjerne i litt hakket løk og skvis litt lime eller sitron i før servering.

Fakta:

Stian Floer, kjøkkensjef og medeier av Hitchhiker i Oslo
– Kushiyaki er en japansk samlebetegnelse på allslags grillmat på spyd, som er perfekt fingermat og velegnet for dipping, sier Stian Floer, som nylig lanserte boken «Gatemat fra hele verden».

– Jeg bruker denne sausen som dipp til det meste av grillmat, men ikke overdriv om du bruker den til rene smaker som hummer, kreps og hvit fisk.

Selv om Floer liker eksotiske dipper med mye smak og krydder, klarer han ikke motstå en pose potetchips og Holiday-dipp.

– All mat kan jo i praksis dippes, og dipp er faktisk ganske lurt å severe før middagen til kuttede grønnsaker. Det er friskt og godt, og barna elsker det. For dem holder det å sette frem lettrømme, så blir det en suksess.

 

Bakteriebombe eller myte?

Dette aspektet ved dipp har på ingen måte gått upåaktet hen. I alle fall ikke siden rollefiguren George Costanza i «Seinfeld» på en tilstelning ble tatt på fersken idet han dippet en tortillachips i en dippskål, tok en bit av den og dippet chipsen for andre gang. «Did you just douple dip that chip?» spør kjærestens bror sjokkert. Da George Costanza svarte «Hva så?» til problematikken, tordnet den potensielle svogeren tilbake at «det er som å legge hele munnen opp i dippskålen».

Forskere ved Clemson University i South Carolina ble så inspirert av krangelen i komiserien at de bestemte seg for å undersøke om påstanden stemte. Ifølge et intervju med Associated Press i 2008 konkluderte professor i matvitenskap Paul L. Dawson med at tre–seks dobbeldippinger i snitt overfører rundt 10.000 bakterier fra munnen til den som spiser og opp i dippen.

Forskningsresultatet er blitt utfordret og bestridt flere ganger, senest av TV 2-programmet «Matkontrollen», som i mars i år gjennomførte en test der det tvert imot ikke ble påvist noen forskjell på enkel- eller dobbeldipping. Testteamet, bestående av blant andre avdelingsingeniør for Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo, Bård Enger Mathiesen (35), kunne ikke se at bakterier ble overført, grunnet mengden konserveringsmidler i ferdigdippen som ble brukt i eksperimentet og saltet i chipsen. Med et lite forbehold om innholdet, tror Enger Mathiesen ikke resultatet ville blitt annerledes ved bruk av hjemmelaget dipp.

– For min egen del har jeg ingen betenkeligheter med å dobbeldippe eller spise av samme dipp som andre som dobbeldipper, forutsatt at de er friske, sier han.

Dippen som ble brukt i eksperimentet ble ikke testet for virus i ettertid, og resultatene sa dermed ikke noe om sjansene for å bli smittet av sykdommer.

– Dette med dobbeldipping er et morsomt fenomen som har vært mye diskutert på Kims Facebook-sider, sier senior kommunikasjonsrådgiver Marthe H. Bogerud Schomacker (36) i Orkla Confectionery & Snacks Norge.

– Forbrukerne har mange og sterke meninger om temaet. Det strekker seg fra «Er du gal? Det er strengt forbudt å dobbeldippe!» til «Joda, man må få lov til å kose seg, og dessuten er det greit om man snur chipsflaket andre veien».

Hitchhiker-sjef Stian Floer mener at det å dobbeldippe uansett er som å stikke fingrene i dippen, mens Gunhild Dahlberg synes det er helt greit å dobbeltdippe «i godt lag», men mener at det er ekkelt hvis det blir mange knekte biter og smuler oppi skålen, og anbefaler å heller droppe dippen hvis det er for mange mennesker i selskapet. Torgrim Eggen tror at folk flest i bunn og grunn kvier seg litt for å utveksle bakterier med andre.

– Det jeg har registrert når dipp serveres til mat, er at mange, i stedet for å dippe, heller tar en skje av dippen over på tallerkenen sin og griser rundt der. Kanten på tallerkenen utgjør grensen for folks intimsfære, og denne vil de nødig ha krenket.

Spansk sommer. Mojo picon fra Kanariøyene er ifølge Cato Pedersen Wara perfekt til det meste, men spesielt godt egnet til patatas arrugadas – «krøllede» poteter kokt i masse salt og stekt i ovnen etterpå.

Spansk sommer. Mojo picon fra Kanariøyene er ifølge Cato Pedersen Wara perfekt til det meste, men spesielt godt egnet til patatas arrugadas – «krøllede» poteter kokt i masse salt og stekt i ovnen etterpå.

MOJO PICON | Cato Pedersen
Ingredienser  4 røde paprika ◆ 1–2 skiver hvitt  brød uten skorpe ◆ 4 hvitløksfedd ◆ 1 knivsodd spisskummen ◆ 2 ts tørket chili ◆ 2 dl god extra virgin olivenolje ◆ 1,5 dl kyllingkraft ◆ 1 liten skvett god sherryeddik
Tilberedning  Ha paprikaene i ovnen på et brett på 200 grader og la dem stå til skallet er forkullet, cirka 30–40 minutter. Vend dem gjerne for å få brent alle sider. La dem hvile i fem minutter før du drar av skinnet. Fjern frø og stilk og ha paprikaen over i en blender. Tilsett alle ingredienser bortsett fra kyllingkraft, olivenolje og eddik, og vent med salt og pepper til slutt. Tilsett kraft og olje litt og litt, til du får en glatt og silkemyk konsistens. Smak til med sherry­eddik, salt og pepper etter ønske.

Fakta:

Cato Pedersen Wara, kjøkkensjef på Bon Lío i Oslo
– Denne dippen, som har sin opprinnelse fra Kanariøyene, er min favoritt for tiden. Den kan brukes til nesten alt, spesielt nå som det er sommer og sangriatid, men den er perfekt til patatas arrugadas – «krøllede» poteter som er kokt i masse salt og stekt i ovnen etterpå, sier Wara, som mener alt i prinsippet kan dippes:

– Søtt mot salt. Røkt mot spicy. Syrlig og friskt mot fyldig. En bit med grillet kjøtt sammen med litt chimichurri er himmelsk. En konfitert potet som dippes i aioli med avrugakaviar er uforglemmelig. Hvite asparges med ramsløk-hollandaise – Dios mio! Dipp er «den følelsen».

 

Gulrotskuffelsen

Niklas Baarli spiser helst sin dipp med salt Superchips, som er «sterk nok til å bære vekten av dippen og stor nok til å få plass til mye dipp på hvert flak». Og hvis Baarlis samboer også skulle ha lyst på Holiday-dipp til filmkosen, må han gå på kjøkkenet og blande seg sin egen. Baarli deler ikke dippen sin med noen, men det har ingenting med frykten for andres dobbeldipping å gjøre.

– Jeg har funnet min perfekte dippmengde, som er nøyaktig én rømmeboks. Den boksen er hellig, og jeg vil ha den for meg selv. Problemet er at jeg går tom for dipp lenge før jeg går tom for chips, sier han.

Grunnen til at han kun spiser dipp på søndager, er for det første utøvelse av en viss mengde selvdisiplin, jevnfør tabuet om å spise for mye dipp, og for det andre at han stort sett er på byen de mer allment aksepterte dippdagene fredag og lørdag.

– På pub har de jo ikke dipp, dessverre. Og på hjemmefester og vorspiel opplever jeg at det ofte finnes, men at altfor mange har sluttet å servere chips til. De kommer dragende med disse grønnsakene i stedet. Hver gang jeg kommer på fest og ser dipp på bordet, får jeg høye forventninger, men så begynner jeg å lete febrilsk etter chipsen. Jeg blir så skuffet når jeg ikke finner det, og ofte tenker jeg at jeg ikke har like mye til felles med mennesket som arrangerer festen som jeg kanskje trodde på forhånd.

Gunhild Dahlberg mener gulrøtter ganske enkelt er en hån mot dippen.

– Det er frekt og provoserende å sette frem grønnsaker. Skal vi kose oss, må vi kose oss ordentlig. Gulrøtter og selleristenger kan jeg spise til middag, sier hun.

I Trondheim sukker Niklas Baarli lett inn i telefonen.

– Forsøket på å gjøre dippen sunn er utrolig irriterende. Hvis du skal spise dipp, får du rulle inn kaloriene. Du må være mann nok til det.
 

RANCHDIPP | Christopher HaatuftBilde øverst i saken
Ingredienser  500 g fullfettrømme ◆ Saften av en sitron ◆ 1 enorm ss ristet hvitløkspuré (fem hoder hvitløk bakt gyldne i ovnen og skvist ut av skallet) ◆ 1/2 ss malt spisskummen ◆ 1/2 ss malt korianderfrø ◆ 2 ss finkuttet persille ◆ 4 ss finkuttet dill ◆ 1 ss Worcestersaus ◆ Salt etter smak
Tilberedning  Bland alt godt og la stå i minst en time så saltet og krydderet får fordelt seg godt.

Fakta:

DIPPETIKETTE
Doppeldipping:
Ok i selskap med nærmeste familie. Ikke ok i sosiale sammenhenger. Dersom du nekter å rette deg ­etter dette, sørg for at dine med-dippere ser at du snur chipsen og ­dipper den tørre enden når du dipper for andre gang.
Samdipping: Hvis to personer prøver å dippe samtidig, gjelder trafikkreglene, altså vikeplikt mot høyre. Hvis fire personer går inn for en dipp, skal personen med det minste chipsflaket prioriteres.
Uhell: Hvis potetchips brekker, må du aldri la ­biter ligge igjen i dippen. Ta et større flak og bruk det som redningsfartøy. Bruk ikke fingeren, med mindre du har dipp­skålen helt for deg selv.
Chipsstørrelse: Ikke bruk de små flakene på bunnen av potetgull­posen, det vil øke sjansen for at ­fingeren din kommer i kontakt med dippoverflaten.
Dippmengde: Forsyn deg med en beskjeden mengde dipp på hver chips helt til dippskålen blir fylt på.
Kilde: ilovedip.com

DIPPSTUNTET
I 2004 ble professor Frank Aarebrot intervjuet av Bård Tufte Johansen i NRK-programmet «Team Antonsen». Under intervjuet tok Kristopher Schau ­protesen av beinet til Aarebrot, fant en bolle chips, smurte benstumpen inn med rømme­dipp og slikket dippen av den. Alt for å illustrere et poeng fra den franske sosiologen Pierre Bourdieu.
Da Aarebrot ble portrettintervjuet i Oppland Arbeiderblad i 2013, beskrev han stuntet slik: «Bourdieu skriver at fjernsynet ikke er et informasjonsmedium, det er et distraksjonsmedium. Folk blir så distrahert av alle sanseinntrykkene at de ikke får med seg det en sier. Det er poenget. Så når jeg sitter der og ­siterer Bourdieus kritikk av fjernsynsmediet,­ og folk allikevel ikke får med seg jeg sier, så det ble jo en akademisk vits på et jævla høyt nivå, og samtidig en jævla grotesk komigreie. ­Harald Eia og jeg var skjønt enige om at det var subtilt som faen. Hæhæhæhæh!»

Les mer om mat og vin på Smak.no(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk