Uffda Sea

Tekst
Lidenskapsløst. På Onda Sea har karakteren av populært utested nær fortrengt den av restaurant. <font color="#b9b1b1">Foto: Luca Kleve-Ruud</font>

Lidenskapsløst. På Onda Sea har karakteren av populært utested nær fortrengt den av restaurant. Foto: Luca Kleve-Ruud

På Onda Sea har festen tatt overhånd.

Fakta: Onda Sea

Stranden 30, Oslo
Telefon: 45 50 20 00
onda.no

Meny ★★★
Mat ★★★
Miljø ★★★
Service ★★★
Pris ★★★
Totalt 15

Lavprisolje og sikkerhetsvakter

Det var en av denne sommerens fine, men hustrige helgedager. Salt og Pepper hadde bestilt utebord på Onda Sea, men rakk akkurat ikke solen, som nå lå og badet Oslos østlige havn i ettermiddagsvarme. Der borte hadde de det nok fint.

Nå skal ikke himmelretningene lastes restauranten, hvis uteservering var langt mindre full enn gjestemassen som preget den. Et folksomt bord med venninner var åsted for utdrikkingslag eller noe beslektet. Hovedpersonens tiara var tilsynelatende de eneste juvelene som var uekte. «Der er jo advokaten min!» skrålte en av dem mot en mannlig trio som hadde bestilt seg både champagne, halvlitere og en hvitvin. Den utpekte gikk langt i å antyde at han hadde vært mer enn bare det. Et bedrøvet utenlandsk par etterlyste hovedrettene sine, men plukket i dem da de kom. Et annet bord påsto å ha ventet 45 minutter på varmepledd.

Sjekk ut DNs søkbare restaurantguide her

– En god flaske hvitburgunder, bølgeskvulp, norsk sjømat – dette kan jo ikke bli helt feil! sa en ennå optimistisk Salt.

Onda Sea er kjent for å være en av hovedstadens mest ambisiøse uteserveringer, noe som også gjenspeiles i prisene. Vil man ha «sashimi, ceviche og skalldyr» til forrett, må man være to og punge ut med 500 kroner. Det hørtes godt ut. Til hovedrett ville Salt ha kveite, mens Pepper dvelte mellom torsk og dagens fisk: piggvar. Servitøren, full av sponsorlogoer, ville valgt sistnevnte.

– Hvorfor det? spurte Salt.

– Fordi den er fersk.

– Er ikke torsken det?

– Joda, men piggvaren fikk vi i dag.

 

Ordensvakter

En litt bister vind smøg seg rundt hjørnene på den karakteristiske, store restaurantbygningen. Mer ugjestmildt virket det likevel med ordensvaktene, som – sikkert med god grunn – gikk og brysket seg med samband på øret og vekteruniformer. Var vi på Stavkroa i Hemsedal?

Salt og Pepper hadde ikke fått sitt førstevalg i vin, men koste seg med en god mersault fra Lou Dumont, som sikkert ville matche begge hovedrettenes beurre blanc-saus ypperlig. På bordet kom først fatet med ulikt plukk å dele til forrett. En forglemmelig minibuffet. Selv sashimi på kamskjell og laks fra Frøya var underlig uttrykksløst. Noen hauger upillede reker oppi det hele føltes malplassert og umotivert.

– Altså, dette er jeg ikke i nærheten av å gidde å spise opp, sa Pepper og tittet ned i en liten skål med noe som så ut som det var smurt sammen til hastelunsj på et hyttekjøkken. Ceviche er det mange som er gode på om dagen, også privat – denne var langt under pari. Et fiendtlig, nesten harskt preg av lime overskygget alle andre smaker.

 

Lavprisolje

Salt og Pepper var blitt kalde, ville ha hovedrettene inne. Det bød ikke på større problemer enn en vinflaske som forsvant et kvarter. I tussmørket satt en statsadvokat, noe som kunne vært et pyntet, søreuropeisk herrelandslag i håndball og turister som formodentlig hadde googlet «seafood», «Oslo» og «high end». Flammene på stearinlysene var av plast, den kvinnelige dj-en spilte ferdigmix. Maten kom i annen rekke: At (minst) to av fem hovedretter følges av nær sagt identisk tilbehør, sier sitt om ambisjonsnivået: smådvaske poteter, syresvak beurre blanc, dels overkokt nepe, asparges og nykål – presentert som en hvilken som helst onsdagsmiddag. Kveiten var kyndig tilberedt, men piggvaren var for hardt stekt og manglet tilsynelatende salt. Begge rettene kunne vært varmere.

Egnet til å imponere var heller ikke den store flasken med lavprisolje fra Eldorado midt på bardisken – skulle man liksom overrisle maten med et siste hint av middelmådighet? Gjenglemt på samme disk sto lenge også en tallerken med mat, som senere ble servert til en uvitende stakkar. Salt var for desillusjonert for dessert.

– Dette lager min mor bedre, sa Pepper om rabarbrasuppen med jordbær, også denne lidenskapsløst plasket sammen oppi en skål.

Bak baren lå noen pappesker og slang.

 

Tomhet

Ved måltidets avslutning hadde festen fått grep, karakteren av populært utested hadde nær fortrengt den av restaurant. En gjest forsøkte bestikke seg inn bak dørvakten med løfter om at han hadde «masse fulle 19-åringer uti båten til etter vakt».

– Vi må gå før vi blir slått ned eller noe, sa Pepper.

Prisen på i underkant av 3000 kroner med kaffe avec kom ikke som noen overraskelse. Det gjorde derimot tomhetsfølelsen, vandrende vekk fra Aker Brygge.

Les mer om mat og vin på Smak.no

Meld deg på nyhetsbrev fra Smak.no her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk