Det var en av disse dagene, ja, ukene da Bergen viste seg fra sitt aller vakreste. Strøkent, lunkent og ramsalt hav, irrgrønne omgivelser, dirrende varme. Utenfor Lysverket lå Lille Lungegårdsvannet og funklet, det føltes nesten som et svik å gå inn blant de mange turistene – tilsynelatende mest voksne par.

Godværssamvittigheten forsvant fort: Lysverkets lokaler er majestetiske, store, lyse. Man deltar i omgivelsene snarere enn å lukke seg inne fra dem.

En litt slack type var på pletten med en drinkanbefaling, en spesialitet – «Bergen daquiri» – bestående av akevitt, honning, dill: «En smak av Bergen», ble det hevdet. Godt nok.

Menyer uteble, derimot, det samme gjorde følelsen av å bli ivaretatt. Hvem her inne hadde egentlig ansvaret for oss?

Mumling

Lysverket tilbyr enten dagens tre- eller femretter. Vi gikk til slutt for det siste, men beslutningen ble ikke fulgt opp av spørsmål om drikke.

– Eh, har dere vinpakke eller noe? dristet Salt seg.

Jo da. Det var litt uklart hva den kostet. Vi ba også om å få se vinkartet. Kanskje det kunne være mer formålstjenlig å ta en flaske eller to i stedet?

– Det er alltid bedre! sa servitøren noe bransjeutypisk, men i seg selv lovende.

De nølende anbefalingene som fulgte, avslørte at vi her var overlatt til oss selv. Lettere resignerte gikk vi for presentasjon av vinmenyen. Nå skal man ikke henge seg opp i uttale – mat og vin skal handle om frihet og glede – men det hjelper ikke troverdigheten når kelneren uttaler spätlese som spatlese og Loire som lojre. Det virket som om vedkommende tenkte at hvis man bare sa ting fort og utydelig nok, ville det skure greit.

Det kom snacks på bordet, hvis presentasjon også unnslapp oss. Vi spurte en annen servitør, som måtte medgi at hun ikke visste hva vi hadde fått, det var første dag på jobb. Hun skulle sjekke med kjøkkenet, men vi hørte ikke mer.

Nå vel. En god smak av «bergensk fiskesuppe», et par kamskjell, noe lardoaktig, flortynt hvitt flesk og formodentlig østersemulsjon, satte likevel appetitten i gang.

Første rett, tilsynelatende rå makrell marinert i granskuddeddik med røkte jordbær og agurk, var frisk og sommerlig, men smaksfattig. Den ble servert med en god muscadet fra Joseph Landron. Mer friskhet fulgte med grillet brokkolini, bregner, asparges, hvitløksspirer og bottarga – en slags middelhavskaviar. Grønn, trevlete eleganse. Vi måtte selv mase om vinmenyens match: en super, naturpreget muskateller fra østerrikske Hajszan-Neumann.

En rett på shitakesopp fra Trøndelag samt klippfisk og dill var rik, meaty og oppfinnsom, ledsaget av en mer intens, fin hvitvin fra Loire, denne fra Huards.

Geip

En scene utspilte seg ved nabobordet. Kelneren spurte et elegant, amerikansk par om de likte hovedretten sin, noe hvit fisk. «NOT AT ALL!» snappet det tilbake fra kona med Manhattan-geip.

Vår hovedrett hørtes også morsommere ut på papiret: grillet svin, byggryn, hjertesalat, hvite bær og tørkede skalldyr. Sistnevnte ingrediens utmerket seg knapt. Svidd kål. En uklassifisert Rhône-vin var imidlertid nok et veloverveid vinvalg.

Servitøren skravlet i vei med et annet nabobord, to høyreiste benelux-europeere, men ikke på den profesjonelle måten. Vedkommende ble liksom stående, snakket om seg selv, de to fikk knapt matro. Desserten, med sin nesten trendtullete is av søltang og krem av tindved, fikk i hvert fall med seg sødme mot en vidunderlig beerenauslese fra Sattlerhof.

Med kaffe, avec og tips endte regningen like sør for 4500 kroner. Prisen er ikke en gjenspeiling av nivået ellers.

* (Vilkår)