Rett etter arbeidstid hadde betjeningen på Park 29s uteservering alt annet å gjøre enn å se til gjestene som sto i porten. Men det skulle bli travelt utover kvelden – så travelt at paret som kom uten bordbestilling, måtte gjøre vendereis. Vi hadde heldigvis bestilt bord, og plassert under duftende syriner i løkkebygningens gamle hage følte vi at vi knapt kunne være et bedre sted i Oslo by en vakker sommerdag.

Men i motsetning til i eiendomsmeglerbransjen er det mer enn beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet som teller for en restaurant. Maten bør i det minste være god – noe som ofte er vanskelig å få utendørs.

Klassisk kjøkken

Rune Pal, som i 2017 overtok den konkursrammede restauranten i Bertel O. Steens gamle villa, serverer samme meny ute og inne, og presenterer et kjøkken så klassisk at det nesten er kjedelig. Menyen er tung på ramsløk og kålvekster, og luksusproteinene kommer som perler på en snor: østers, kongekrabbe, piggvar og kalv. Umulig å mislike, men like umulig å bli overrasket.

Det gikk raskt å få vann, men resten av servicen var rykkete og ujevn.

– Er dere klare til å bestille? spurte en utålmodig servitør som glemte å spørre om vi ønsket noe å drikke mens vi ventet, og som tok vinbestilling først etter at forrettene var fortært. De kom imidlertid så raskt at vi fortsatt nippet til nesten lunken huschampagne.

Men maten var solid håndverk. Tartar med ramsløkmajones og kapers hadde nok friskhet og syrlighet til at kjøttet ikke ble for tungt i sommervarmen. Å legge estragonsmør inn i ligningen av kongekrabbe pluss mango og granateple gikk opp i en litt høyere enhet.

Til hovedrettene kom servitøren med vinen, dog i en tidligere årgang enn i vinlisten uten å nevne det. Den holdt i det minste riktigere temperatur enn champagnen.

Rause biter lettgrillet tunfisk ble nølende presentert av en ung kokk. Den lå på en seng av strimlet nykål og var overdrysset med en frisk salsa verde. Salt spiste en vårgrønn porsjon aspargesrisotto i overkant smakssatt med ramsløk, men som ellers holdt mål. Alt var godt og riktig tilberedt.

Ingen hjuloppfinner

– De finner ikke akkurat opp noe hjul der inne på kjøkkenet. Dette kunne noen servert sent på 1990-tallet også, påpekte Salt.

Dessert var i samme gode og klassiske gate som middagen. Sitronkrem med blodappelsinsorbet, salte sjokoladesmuler og eggeskalltynne flak av marengs var hakket mer spenstig i smakskombinasjonene enn Peppers vaniljefromasj med jordbærkokte rabarbra.

De andre gjestene denne kvelden var påfallende voksne bortsett fra enkelte ungdommer som tilsynelatende var ute med sine foreldre. Verden og Oslo trenger fortsatt steder der maten er klassisk og god, og ikke alle gjester er under 30. Men verden trenger også god service, og den hang ikke helt på greip denne kvelden: De ansatte fremsto som mekanisk opptatt av å dytte oss gjennom måltidet, som om de skulle hake av på en sjekkliste hva som var gjort – inntil vi syntes det var på tide å gå. Da var de nær umulige å oppnå øyekontakt med.

Som i eiendomsbransjen betaler restaurantgjester ikke bare for innhold, men også beliggenhet. 2700 for to ganger tre solide retter, aperitiff, én flaske pluss to glass vin er ganske stivt for kvaliteten på mat og service – men frodige hager på beste vestkant koster flesk, det vet jo alle.

* (Vilkår)