Jeg satt med ryggen mot en kald murvegg, lyset på litt ubestemmelig styrke, og det virket litt tomt og uinspirert på Galt. Det var liksom noe som manglet, innimellom de strålende smakene fra kjøkkenet.

Björn Svensson er mannen som får kastet en Michelin-stjerne etter seg uansett hva han prøver på, fra overdådige Restaurant Oscarsgate, via stilige Fauna til jordnære Galt. Her er det ikke pomp og prakt og hvite duker, men krukker med bestikk og servietter på bord uten duk. Et glass husets champagne kom til bordet samtidig med femretters meny på klipsbrett og tilbud om østers fra enten Nøtterøy eller Frankrike.

– Ja takk, begge deler, sa Pepper, og kveldens første vinner ble freshe, mineralske flatøsters fra Vestfold-skjærgården.

Potetchips med fenalår, ristet gjær og ost, ble etterfulgt av sprøstekt kyllingskinn i en kraftfull kyllingbuljong. Begge var fremragende appetittvekkere. Løvtynne skiver speket and kom på grillet salat med løpstikke, en hårreisende god steinsoppkompott og knasende puffede byggryn.

Fra vinkartet hadde vi funnet en nydelig hvit burgunder fra Pernand Vergelesses-området, som hadde modning nok til å spille fint med umamieksplosjonen.

Smaksdybde

Svensson må gjøre noe riktig, for på Galt er det fjes som man kan kjenne igjen helt tilbake til de ambisiøse dagene i Oscarsgate. Servicen var kunnskapsrik og alltid perfekt timet.

En hel, grillet sjøkrepshale utløste spontan jubel ved bordet, perfeksjon, med grønn, frisk brokkolistilk i en emulsjon på brønnkarse og med et strø av sprø rugsmuler på toppen som ga krepsen en salt og dyp kant med en smaksdybde som var helt enestående.

– Det er vår signaturrett, sa servitøren.

Galt handler om perfeksjon av strålende råvarer. Dagens fiskerett var nyfanget småkveite, pannestekt og paret med grillet spisskål, ramsløk og kapers og en saus på ramsløk og persille, var teknisk perfekt, svært harmonisk men etterlot et lite savn etter noe mer, litt kontrast, et hint av syre, litt klo, hvis man først skal bedømme Galt etter den standarden en Michelin-stjerne setter for dem.

– Jeg vil kalle dette litt flinkt. Perfekt, men uten personlighet, sa Pepper.

Det er selvfølgelig fornem nød, selve definisjonen på et i-landsproblem. Og teamet på Galt skulle raskt hente seg inn igjen.

Hverdag

Vinlisten på Galt er god og fyldig, men litt tynn utenfor de klassiske vinområdene. Til gjengjeld kan man få en stilig kommuneburgund fra fetteren til topprodusenten Liger-Belair på glass til hovedretten på hjort.

Skjønt, hovedrett? To løvtynne skiver hjortefilet minnet mer om en bitte liten forrettcarpaccio, selv om tilbehøret, en kraftfull kremet fennikelsalat med hint av sennep og en slegge av en viltsjy montert med pepperrotolje, gjorde retten til en smaksbombe. Mektig og overveldende, selv om mengden var lattermildt beskjeden.

Men så var det noe som manglet. Var det hjertet? Galt er uformelt og enkelt, strippet for gourmetrestaurantens fakter og spill. Og det liker vi. Men samtidig mangler noe av nabolagsrestaurantens summing, eller bistroens energi.

Med desserten, iskrem med hylleblomstsmak, med tyttebær og syltet pære, gikk det opp for oss at vi hadde spist nesten presis den samme menyen ved forrige besøk, for et drøyt år siden.

Da lurer vi på om ikke bare tiden står stille, men også kreativiteten og lekelysten som bør prege et sted som Galt. Denne gangen føltes det bare som om vi var vitne til «enda en dag på kontoret». Man er kanskje ikke forpliktet til å leve opp til sin Michelin-stjerne, men før de legger igjen 4500 kroner forventer gjestene det kanskje likevel.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.